Noodles

Gjennom 1990-tallet, særlig andre halvdel, utviklet den smoothe jazzens noodling seg til å bli et integrert element i i klubbmusikken. House, d&b og techno var alt sammen infisert av det. Grooverider ga ut Mysteries of Funk, en dobbelplate full av jazz breaks og Miles Davis-aktig trumpetspill.

Keneticjust sin 12"er "Atlanta Nights" kom ut i 2001, som noe av det siste:

Fint gitarspill.

Inspirasjonen gikk andre veien også. Vi fikk Nils Petter Molværs Khmer og en hver jazztrommis måtte legge breakbeats inspirert av d&b inn på repertoaret sitt. Ikke sjeldent opptredde dj'er sammen med en perkusjonister.

Like etterpå var det slutt. Jazz breaks låt 90-talls. I 2003 var det minimal som gjaldt, techno ribbet inn til beinet, avkledd all form for harmonisk lekenhet, repetativ og . Plastikmans Closer et album bygget opp rundt klubbmusikkens grunnleggende bestanddeler, den flate 4/4 grunnrytmen og . Så kom dubstep, med sin vindskeive rytmikk og fokus på magesekkristene dype bassfrekvenser. 

Men i de siste årene er noodling tatt inn i varmen igjen.

Gjort med fingerspissfølelse hos ukrainske Vakula. "Sleepy Vision" er noe Herbie Hancock kunne ha gjort:



Call Super legger inn en skeiv kallende sax på sin afrosentriske Sulu Sekou.



Jeg er klar for en ny runde med jazzifisert klubbmusikk og sier ja, takk til mer.