Pye Corner Audio - The Prawler

Roland Barthes 100

En viktig inspirasjon for min essayistiske praksis har vært den franske essayisten og teoretikeren Roland Barthes. Og i år feires det at det er hundre år siden han ble født. Om han ikke hadde blitt påkjørt av en bil i Paris og dødd i 1980.

I Barthes arbeider har jeg funnet veiledende inspirasjon til så mye av det jeg opp gjennom årene har beskjeftiget meg med, som de mytologiske strukturer hos Salman Rushdie, som reklames produksjon av samtidsmyter, om det henførende i nocturnal musikk, om de tusen innganger til Franz Kafkas liv og verk, om melk som totemdrikk.

Her er en liten tekst, en slags poesi, jeg skrev en gang, bygget over et avsnitt fra Barthes bok Lysten ved teksten, et avsnitt jeg opplevde som så fint at jeg måtte isolere og spre det utover arket, slik at det skulle få fungere alene, svelle i sin hyllest til det komplekse og motsetningsfulle:

Slik talte Barthes

 

Forestill deg et menneske

som avskaffer alle barrierer

alle klassifikasjoner

alle utelukkelser hos seg selv

som kvitter seg med det gamle spøkelset

den logiske motsigelse

et menneske som blander alle slags språk med hverandre

som taust holder ut alle beskyldninger om mangel på logikk og konsekvens

som uten å la seg anfekte møter sokratisk ironi og rettens terror

Dette mennesket ville blitt det mest forhånede i vårt samfunn

Ingen ville vite av henne

Denne antihelten eksisterer

Hun er lytteren i lystens øyeblikk

 

Hun snur den bibelske myten på hodet

og forvirringen er ikke lenger en straff

Future block

Kulturuttrykket i dag står stille, hevder den britiske skribenten Mark Fisher i sin bok Ghosts of my life (Zero Books, 2014) der han skriver om hvordan popmusikken og kulturen som omgir den "has been reduced to being a mirror held up to late capitalist subjectivity".

Forestill deg en hvilken som helst plate produsert de siste fem årene, sendt tilbake i tid til 1995 og spilt på radio, argumenterer han. Det er vanskelig å tenke seg at det ville vakt noen oppsikt. På den annen side, det som ville kunne sjokkert lytterne i 1995, var at musikken ikke hadde endret seg mer på nesten 20 år, at den ville vært så gjenkjennelig.

Sammenlign dette med hva lytterne på 1960-tallet ville tenkt om de hørte en jungle-plate fra 1990-tallet. Til og med for en fra 1989, skriver Fisher, ville en jungle-plate fra 1993 lått så nytt og annerledes at de ville fått ny tro på å tenke hva musikk kan være.

Dette fraværet av noe som er nytt og som i sin utviklingslinje peker fremover på at det i fremtiden kommer til å være annerledes, gjør at musikkulturen henfaller til resignasjon og kapitaliserer på fortiden heller enn å forestille seg framtiden.

Og hvordan, tenker jeg, ser dette ut for den norske jazzmusikken? Er den i dag inne i en musikalsk regresjon? Der det ikke skjer noe egentlig nytt? Det har vært skrevet en del om jazzmusikere som går til poppen, og kanskje er det noe der, eller er dette kun et symptom på markedstilpasning og nyliberale holdninger? Eller det som skjer rundt den teknologientusiastiske Punkt-festivalen, eller er det mer av det samme laget bare med oppdatert programvare? Og hva med jazzrockbølgen som skyller over oss? Er ikke den ubestridelig retro i både form og uttrykk?

Men jeg synes testen til Fisher er god: Om man sendte en jazzplate gitt ut i dag 20 år tilbake i tid, til 1995, da jazzen virkelig tok noen syvmilsteg videre med sin implementering av programmerte rytmer og fusjon med den elektroniske dansemusikken, ville man blitt forbauset over at den var så gjenkjennelig?

Finnes det jazzmusikk utgitt i dag som kan gi oss ny tro på hva jazz kan være? Et future shock? Eller er vi stuck? Future block? Og gjør det noe så lenge det kommer bra musikk?

 

(les tidligere innlegg for mer om Fisher og Zero Books),

Notater

Musikk og steder. Steder og musikk. Ikke steds-spesifikk musikk, men endringer i opplevelse av et sted gjennom musikk og endringer i opplevelsen av musikk gjennom sted. 

House music. Jeg liker å sette på musikk i et rom og gå inn i et annet. Det forekommer at jeg setter på en plate og går ut av huset. Tanken på at musikken spilles der inne, at den lyder gjennom rommene, uten at noen andre ører enn veggenes egne, hører den, morer meg. Det morer meg fordi det er en slags poengtering av spørsmålet jeg så ofte undret over som barn: Finnes menneskene jeg kjenner når jeg ikke ser dem? Jeg klarte ikke å få ta på det, at det ble levd så mange liv helt uavhengig av min bevissthet om dem.

Hva er musikk? For å parafrasere Maurice Merleau-Ponty: Vår persepsjon fører til gjenstander, og når gjenstanden først er konstituert, fremtrer den som grunnen til alle de opplevelser vi har av den og vil kunne få. Hører jeg et anslag på et instrument, for eksempel på et piano, værende i et annet rom enn der pianoet blir spilt, hører jeg den annerledes 

Kafka. Spilleliste

Kafka. Spilleliste som ble publisert i papirutgaven av Vinduet #3 2011 ligger nå ute på Vinduet.no.

Illustrasjon av Esra Caroline Røise.

Etter katastrofen (22072011). Musikk

Er det lov å spørre

om hva musikk betyr

eller er spørsmålet

hva musikk kan og

hva musikk ikke kan

liksom Orfeus tok

seg ned, dypt, overskridende

men kom til kort når

det virkelig gjaldt

er musikk kun for trøst

og for flukt

etter slike dager, svarte

lumre, da bygninger svaier

etter lufttrykket

da vi ved grensen

må høre skriket, kun for å gripe ut etter det

men ikke fastholde det

ikke i sangen

eller finnes det noe der

i diktet, i stemmen

ikke som et moralsk imperativ eller

estetisk substans

men et snev av noe

menneskelig?

En motforestilling

Selvfølgelig er det motforestillinger til en slik påstand. Og i møte med de riktige argumentene ville jeg sikkert måtte innrømme at mennesket har foredlet musikken, men jeg vil likevel hevde at selv uten en Schopenhauer, at selv uten en Varese, at selv uten en Stockhausen, så hadde musikken vært hva den er, den hadde blitt hva den ble, den hadde fått vært hva den var og den ville blitt hva den ville bli. Mennesket er her, også på dette feltet, som på så mange andre felt, betydningsløst overskridende. Mennesket overskrider ikke grenser på samme måte som en plante ikke overskrider en grense, for selv når planten bryter opp gjennom jorden og ut i lyset og det synes for oss at det er metamorfose, så tøyer den en grense men overskrider den ikke. For å være både i mørket og i lyset er en del av plantens eksistens. Derimot finnes det absolutter verken planter eller mennesket ikke kan gjøre noe med og døden er et slikt absolutt, ugjenkallelig og endelig slik musikken er ugjenkallelig og endelig og også et absolutt uavhengig av mennsket for å være musikk.

Musikk uttrykker verden

Og plutselig skal musikk være noe – noe tydelig definert og klart som vi kan sette begreper til og gjøre anvendelig gjennom metaforer og matematikk. Når skal vi forstå at verden klarer seg uten vår forståelse av den, og at vår forståelse av verden vel mest er til skade for verden, og at vår, menneskenes-, det vil si subjektets- og ansamlinger av subjekters forståelse av musikk, er til skade for musikken og at musikken ville klart seg godt uten mennesket. Musikk uttrykker verden.