Popmodernisme. For en ny sakprosa #4

Zero Books er et av de mest interessante britiske radikale forlagene i dag, skrev The Guardian i 2012 da de gjorde en sak på forlaget. Grunnlaget for uttalelsen var det høye antallet titler som kom ut årlig og teften forlaget viste for å hente fram unge skribenter. Og om Mark Fishers Capitalist Realism (se #2) er forlagets mest solgte tittel, og eksemplarisk med tanke på tematikk, er det antallet titler, visst nok 1500 siden 2009, og en bærekraftig forretningsmodell, som får det til å gå rundt. Når et manuskript eller et bokutkast først er antatt, opplyser forlaget på nettsidene sine, blir det raskt redigert og publisert.

Og emnene favner bredt. Medieanalyse, musikkultur, filmkritikk, feminisme, politisk teori og kunsthistorie. Det diskuteres avantgardestrategier, markedsstrukturer, filosofiske ideer og, ikke minst, framtiden. Det er et tekstkorpus som på mange måter er mer framoverskuende enn redegjørende for det som har vært. Det er et her og nå. Og det er i morgen.

Formatering
Hver utgivelse holder samme format, ca A5 i størrelse med et sideantall på mellom 100 og 200. En malbasert grafisk formgiving understreker slektskapet mellom bøkene. Omslagstekst er satt med modernistisk font på skarp bakgrunnsfarge, av og til i kombinasjon med et sort felt nederst for undertittel samt illustrasjonsfoto som til en viss grad reflekterer bokens egenart.

Øverst i høyre hjørne står alltid merket til Zero Books, en enkel bokstavlogo plassert inn i en sort sirkel, liksom et klistremerke.

Det er en klar designprofil som er satt i verk. Kanskje litt stivt, men det fungerer. Det gjør bøkene gjenkjennelige.

Fra blogg til papir
Essayene holder gjennomgående en subjektiv stil. Ofte er de fabulerende, utforskende og degressive. Aldri belærende eller arrogante (kanskje med unntak av musikkritiker Adam Harpers bok)

Faktisk er det en strøm av tekst som den går den motsatte veien av hva som er vanlig i dagens bokforleggeri. Der de fleste skriver først for trykk på papir for deretter å publisere digitalt, har tekstene som blir trykket av Zero Books i mange tilfeller først vært publisert på blogg.

Det finnes eksempler på dette i norsk forleggeri også, men ikke som del av en bærende forlagsstrategi og ikke med det formål å bidra til en politisk og kulturkritisk diskurs.

På mange måter er det forbilledlig. Særlig i den grad det ikke er et forsøk på å gjenskape og gjenkjenne gamle avantgardestrategier slik som ofte ellers er tilfellet med den elektroniske litteraturen, som mer enn å se framover, bekrefter noe gammelt.

Med Zero Books har vi et eksempel på hvordan elektronisk litteratur (som jo bloggteksten er) påvirker papirmediet, ikke i form og innhold, men i modus og temperatur. I følge The Guardian er leserne sultne på nettopp slik litteratur, en litteratur som består av inkluderende analyser og følelsesladete avsporinger, men uten å bli for akademisk eller trettende uttømmende.

Manifest
Som det står i det korte, men offensive manifestet trykket bakerst i hver bok: "Zer0 Books knows that another kind discourse - intellectual without being academic, popular without being populist - is not only possible: it is already flourishing (...)".

En oppløftende holdning. Slaget er ikke tapt. Det finnes en offentlighet med vilje til kritisk refleksjon og intellektuell tenkning, men den ønsker ikke å bli belært, men å få være med, å få tenke videre med den som tenker. Heri ligger også det internasjonale potensialet. Også en norsk leser vil kunne lese tekster fra Zero Books og fylle ut med sine egne lokalt forankrede erfaringer og ideer.

Database som forretningsmodell 
Et radikalt alternativ til konvensjonelt forleggeri, skriver The Guardian. Og det radikale alternativet forlaget gir, manifesterer seg ikke bare i form av poetikk og tematikk, men også i form av forretningmodell. All kommunikasjon mellom forlag og redaktører foregår, i følge retningslinjene for innsendelse av manuskripter, via en database og et webforum.

Forfatteren må mestre bruk av databasen, der hvert prosjekt får sitt eget område. Der kan også forfatteren etter lansering, følge med på salg og markedsføring.

En forfatter som ønsker å få et prosjekt vurdert hos Zero Books, laster opp en prosjektbeskrivelse på forumet og får, i følge retningslinjene, svar i løpet av dager på om forlaget er interessert eller ikke. Først gjøres en siling. Forfattere som når gjennom blir bedt om å fylle ut en full søknad. Hvert forslag får en rekke in-house lesere som vurderer teksten og som blir tilgjengelig for forfatteren på forumet. Forlaget tilbyr bare å publisere boka om de liker den.

Indre revolusjon
Altså har vi med å gjøre en digitalisering av bokforleggeriet som i sin første konsekvens trenger innover mot redaktøren og forfatteren, og ikke mot publikum i et forsøk på å endre deres lesevaner, (som jo like fullt endrer seg, men ikke slik e-boken som format åpner for).

Det er en indre revolusjon. Behovet for raskere og mer tilgjengelige tekster, trenger ikke å bety digitale utgivelser eller kiosklitteratur, det kan også bety god sakprosa på papir, bare at premissene for å skrive den har blitt annerledes. Det er det utvidede essayets tid, kåseriet.

Ingen forfatterpleie
Ingen epost, ingen telefoner, ingen kaffemøter.

Menneskelig kontakt nedjustert til et minimum.

Mindre tid på forfatterpleie, betyr mer tid på manusutvikling og flere utgivelser.

Snakk med noen andre
Å skrive er ensomt, står det på forlagets nettsider, men ikke tenk at vi er ditt sosiale etablissement, poengteres det. Snakk med vennene dine, snakk med familien din, få de til å lese, diskuter med dem.

Det ligger noe mytopoetisk i det tradisjonelle, og på mange måter utdaterte, forholdet mellom en forfatter og hennes redaktør. Det er opplegg fra før e-post og fileshare.

Kontrakter
Angående kontrakt, tilbyr forlaget, avhengig av hvor mange eksemplarer de tror boka vil kunne selge, fire kontraktnivåer. Royaltyen er i utgangspunktet det samme, står det, men de kan gjøre mindre i form av markedsføring investering for nivå 2 enn nivå 1. For nivå 3 er det krevet et lite kostnadsbidrag fra forfatteren, og en høyere en for nivå 4. Til gjengjeld har de presset opp royalties. På e-bøker for eksempel betaler forfatteren 50 % av utgivelseskostnadene, og forfattere kan velge sin utsalgspris. Hovedsakelig opererer forlaget med kontrakter av type 2 og 3, med sporadiske innslag av type 1 og 4.

Det er på ingen måte selvpublisering, men det er en modell som i større grad forsøksvis deler ansvaret for å sikre en bærekraftig, kostnadseffektiv arbeidsflyt mellom forlag og forfatter. Ingen dum idé det, så lenge det bidrar til å styrke kvaliteten på tekstene og muliggjør at flere relevante tekster kan bli publisert. Kostnadsdelingen som ligger i kontrakttype nivå 3 og 4, er ikke utbredt i Norge utenfor tilbydere av selvpublisering. I Zero Books tilfelle gjør de det klart at kvalitetskontrollen er den samme, at de ikke gir ut noe de ikke liker, men at om de vurderer salgspotensialet lavt, så er det naturlig å dele kostnaden for utgivelsen med forfatteren, som for forfatteren betyr en høyere royalty.

Foretningsmodell for popmodernisme
Kan vi kalle det det? Mulighet for å publisere raskere og oftere på papir, slik vi har blitt vandt med digitalt, åpner for en løsere og mer aktuell prosa, som også kan tillate seg å være åpen og inkluderende, og ikke allvitende og uttømmende på sitt emne.

Popmodernisme. For en ny sakprosa #3

Mark Fisher kom i våres ut med essay-samlingen Ghosts of my life. Writings on depression, hauntology and lost futures, en samling tekster tidligere publisert på bloggen hans k-punk og i magasiner som The Wire og Sight & Sound. Det er et tilbakeblikk, på eget arbeid, og et forsøk på "coming to terms" med sitt virke. Et tilbakeblikk som også behandler en slags sorg over fraværet av den intellektuelle diskursen som skapte det klimaet Fisher opplevde som så fruktbar for seg selv og sine like, slik han opplevde den i England på 1980-tallet, en diskurs som var entusiastisk for sin egen tid, (i motsetning til i dag) og for den tiden som skulle komme (også i motsetning til i dag).

Redusert kulturuttrykk
Kulturuttrykket i dag er stillestående, hevder Fisher. Popmusikken og kulturen som omgir den "has been reduced to being a mirror held up to late capitalist subjectivity".

Forestill deg en hvilken som helst plate produsert de siste fem årene, sendt tilbake i tid til 1995 og spilt på radio, argumenterer han. Det er vanskelig å tenke seg at det ville vakt noen oppsikt.

På den annen side, det som ville kunne sjokkert lytterne i 1995, var at musikken ikke hadde endret seg mer på de nesten 20 årene som er gått, at den ville vært så gjenkjennelig.

Sammenlign dette med hva lytterne på 1960-tallet ville tenkt om de hørte en jungle-plate fra 1990-tallet. Til og med for en fra 1989 ville en jungle-plate fra 1993 lått så nytt og annerledes at de ville fått ny tro på å tenke hva musikk kan være.

Fravær av fremtid
Fraværet av fremtid gjør at musikkulturen henfaller til resignasjon og kapitaliserer på fortiden heller enn å forestille seg framtiden.

"This refusal gives the melancholia an political dimension, because it amounts to a failure to accomodate to the closed horizons of capitalist realism", skriver Fisher.

Hauntology
Jeg forstår at dette er deprimerende, men hva har hauntology å gjøre med dette, som Fisher spør retorisk. For det er mye snakk om hauntology i disse essayene.

Hauntology-begrepet er et ordspill med opprinnelse i Jaques Derridas bok Spectre Of Marx, der begrepet, som en variasjon over ontologi, anvendes i en historisk-filosofisk analyse av Karl Marx og marxismens betydning i Europa etter Sovjetunionens fall.

Fortiden er umulig å flykte fra, hevder Derrida. Ubevisst eller bevisst blander den seg med alt vi gjør. Med Marx’ fascinasjon for Shakespeare og Hamlet som anslag setter Derrida seg fore å finne en form for hjemsøkelsens logikk for det som kommer, forsvinner og kommer tilbake igjen, liksom gjenferdet etter Hamlets far, av rester etter marxismen.

«Let us call it a hauntology», skriver han.

Hos skribenter som Fisher brukes begrepet løsere, og betegner like gjerne hvordan den kapitalistiske kritikken blir kombinert med en viss form for introvert eskapisme. Eller den saturnalske dagdrømmen, det skrivende individet, alene ved arbeidspulten eller ved vinduet, mildt stemt innover, mot sine egne fragmenterte minner og spørsmålet hvem er jeg opp i alt dette.

Simon Reynolds som de fleste andre musikkskribentene som har tatt i bruk begrepet, kvitter seg uanstrengt med begrepets forbindelse til Marx og knytter det i stedet til musikk som beskjeftiger seg med studiet av minner, henholdsvis utgivelser på det britiske selskapet Ghost Box, William Basinski, Boards of Canada og Leyland Kirby, som alle lager musikk preget av utflytende og mangefasetterte uttrykk der fragmenter av fortid blir trykket sammen til et konglomerat.

Jeg har skrevet om Kirby tidligere. Her.Og en del om hauntology her.

Ifølge Reynolds handler hauntology om hukommelsens skjørhet, om hvordan minnene er forutbestemt til å gå i oppløsning, om hvordan minner fragmenteres og til slutt forsvinner.

Artistene som ble påsatt merkelappen hauntology, skriver Fisher, produserte musikk overveldet av melankoli og de var opptatt av teknologi som materialistisk hukommelse - og derfor fascinert av TV, vinylplater og kassettbånd, og lyden av disse formatenes nedbrytning.

Hauntology som sjangerøvelse
Det er innenfor dette fortidens spekter at også essayene samlet i Ghosts of my life utspiller seg. Og for den som har interessert seg for og fulgt den eksperimentelle og konseptuelle elektroniske musikken de siste ti årene, og diskursen omkring, kan ikke ha unngått å få med seg bruken av begrepet hauntology.

The Wire har vært fullt av det og skribenter som Simon Reynolds, David Toop og Mark Fisher har alle anvendt det som teoretisk forelegg i sine undersøkelser av samtidsmusikken. Simon Reynolds skriver i boken Retromania om fortidens effekt i dagens samfunn. På den ene siden er kapitalisering på nostalgi i ferd med å ta over kulturindustrien (negativt). På den andre siden er estetisk rov på halvt glemte musikalske uttrykk, gjerne i form av produksjonstekniske premisser, i ferd med å bli et sentralt grep i eksperimentell populærmusikk (ikke nødvendigvis negativt). Til dette siste anvender Reynolds begrepet hauntology som merkelapp. Vi fikk Leyland Kirbys hjemsøkte ballroom-pastisjer, vi fikk Monolakes album Ghost, vi fikk plateselskapet Ghost Box. Nært ved var hauntology i ferd med å bli en sjanger. Men så langt gikk det heldigvis ikke. I stedet ble det et begrep å beskrive en kvalitet i et stykke musikk med. Noe hjemsøkt, noe dulgt fra fortiden, en følelse av å minnes noe uklart, noe geriatrisk nærmest.

Gamle gubber
Den hjemsøkte musikken er tretti - og førtiåringenes musikk, de som minnes noe noe når de lytter, som blander sammen tiår og sjangere, der forskjellige tiårs manifestasjon av musikk blander seg sammen med de neste tiårs manifestasjoner, som lag på lag med kulturuttrykk, som det er opp til lytteren å trenge gjennom.

Anvendelsen av Derridas hauntology-begrep innen musikkritikken er problematisk og diskutabel. Noe av problematikken ligger i hvordan skribentene gjør seg flid med å redegjøre for begrepets opprinnelse og ender opp med å fremmedgjøre leseren ytterligere ettersom den musikkritiske bruken av det ikke følger opp Derridas bruk av det. Slik blir det tømt for mening. Det fremstår som tomt og upolitisk. Redegjørelsen mangler konsekvens. I musikkritikken er det rettet inn mot å definere en estetisk kvalitet heller enn politisk, og redegjørelsen framstår som poserende heller enn engasjert.

Samtidig, om man ser bort fra begrepets opprinnelse, så er det ikke uten effekt. Det forsørger et begrepsapparat og en diskurs for begrepene å virke innenfor, men som en kolportering av Derridas filosofi. Derridas ordspill er egentlig tapt for denne skrivepraksisens bruk av hauntology-begrepet. Det er mer rett å bruke det opprinnelelige begrepet, det som Derrida spiller på, nemlig ontologi. For det er her mer snakk om musikkprodusenters subjektive gjengivelse av verden, både i fortid og nåtid, som skribentenes opplevelse og personlige tolkning av musikken.

Og slik Spectre of Marx var Derridas refleksjon over Sovjet-regimets oppløsning, henfaller mange av skribentene til subjektiv ostologi. Deres trivielle minner om kald krig blir gjennom hauntology-begrepet gitt unaturlig mye betydning, både i utvidet samfunnsmessig forstand og personlig.

Samtidig applauderer jeg det. Jeg liker tanken på at terskelen blir senket for å skrive om emner og tema som ofte blir forbeholdt ekspertene. Som de fleste andre setter jeg pris på grundige, autoritære tekster som framstår som sannhetsgivende om et emne, men jeg liker ikke at dette skal bli den eneste formen for hvordan skrive om et emne.

Popmodernisme. For en ny sakprosa #1

Hva savner vi i norsk litteratur? 

Spørsmålet var oppe til samtale rundt hagebordet da jeg i sommer hadde helgegjester på hytta. Og der vi satt og nippet til hvitvinsglassene våre, på tuppen av odden, omgitt av den store innsjøen, farget blå av en skyfri ettermiddaghimmel og hvis overflate kun lot seg bryte opp av vannskikjørernes krumme vendinger, var vi underlig låst til å tenke til skjønnlitterære sjangere, til fiksjonen, som om spørsmålet om hva vi savnet i norsk litteratur, bare kunne dreie seg om skjønnlitteraturen. 

Kanskje var det varmen. Hetebølgen. 

Deilig akkurat da, slik den myknet oss opp og unnskyldte oss vår bedagelig anlagt refleksjonevne og søvnige hedonisme, men potensielt problematisk på langt sikt. 

For slik er det selvsagt ikke. Det handler ikke bare om fiksjonen.

Om noe mangler i norsk litteratur, så er det utgivelser som bryter med sjangernes konvensjoner og åpner opp litteraturen for både den skrivende og lesende. For å si det lite presist.

Selv mumlet jeg noe om en mer fabulerende prosa, slik jeg ofte gjør, uten alltid helt å vite hva jeg mener med det. For jeg kan bare skrive om det i generelle vendinger, som en litteratur som frir seg fra de litterære sjangerkonvensjonene, men som samtidig makter å formidle noe om vår tid, slik vår tid er preget av det flyktige og det raske, av spinnet, som kan åpne opp diskurser som kan bidra til at flere føler seg kompetente til å bidra til diskursen. En ny modernisme, så å si.

Åpen, søkende og inkluderende. En prosa som både i form, stil og metodikk gjenspeiler hvordan det er å leve i dag.

              

Da Cappelen Damm i våres lanserte sin nye sakprosasatsing Signatur, (der jeg selv bidro med et essay om norsk meierihistorie), ble ikke dette savnet imøtekommet. Bidragene var gode hver for seg, men i sum ble det ikke det løftet for sakprosaen som forlaget hadde satt seg fore å gi. Underlig tamt ble det, og ikke så lite skuffende. Omslaget slik det var illustrert med et sett blyanter i forskjellige størrelser og farger, lagt inntil hverandre, var verken attraktivt eller inspirerende, men så mer ut som om boken var tenkt inn på et pensum. Cappelen Damm er selvfølgelig unnskyldt. De har ingen som helst forpliktelsen ovenfor mine litterære fantasier. De har sin agenda, og ikke minst en markedsavdeling som sikkert vet hva som selger.

For å få til hva jeg savner er det derfor, tenker jeg, når landets beste sakprosaredaksjon ikke får det til, behov for et nytt initiativ, en ny forlagsidé, en revurdering av kvalitetsbegrepet, der et essayistisk utløp for ideer kan ha like høy status som fullt ut gjennomtenkte, autoritære utleggelser av ideer. Det finne selvfølgelig slike tekster, helt klart, men ikke som satt i system. Og det finnes rom på markedet i dag for en slik serie. 

I de følgende postene skal jeg gjøre et forsøk på å sirkle inn hva jeg mener, og det med bruk av et utvalg titler fra det britiske forlaget Zero Books.

Zero Books er et imprint hos John Hunt Publishing, etablert av London-forfatter Tariq Goddard (f. 1975) i 2009. I løpet av de fem årene som har gått siden oppstart, skal det etter sigende ha blitt utgitt vel femten hundre titler, uten at jeg har sjekket op pdet tallet. Det sier seg selv at jeg ikke har lest alt, heller langt fra så, men en liten håndfull har jeg fått vært gjennom, ikke som en systematisk lesning av forlagets utgivelser, men fordi de hver for seg og uavhengig av utgiver, har gjennom sitt tema, fanget min interesse, som ofte følger langs tematiske linjer som musikkultur, samfunnsanalyse, poetisk praktisk, digital kultur osv. Gjerne i blanding. Det nettopp Zero Books åpner for, er en essayistisk stil, som ikke tar sikte på å være uttømmende og autoritær på et gitt emne, men prøvende og digressiv og slik åpner for videre tenkning og skriving.

*
Se også tidligere innlegg om lansering av Adam Harpers bok Infinite Music som ble utgitt på Zero Books i 2012.  

"Lamento per la morte de Pasolini"

I wan't to tell you of a song, skriver den italienske London-baserte skribenten og kritikeren Daniella Cascella. Hennes bok En Abime. Listening, reading, writing. An archival fiction (Zero Books 2012) er et poetisk, personlig og digressivt essay om å finne en stemme i sitt eget liv så vel som i litteraturen hun produserer, "a slow accumulation of personal moments of breakthrough in listening, reading, writing" (32), som hun skriver. Om igjen og om igjen kommer hun tilbake til denne italienske folkevisen:










"Lamento per la morte de Pasolini" ble skrevet i desember 1975 til minne om fillmregissør og forfatter Pier Paolo Pasolini, som ble myrdet på natten mellom 1. og 2. november 1975.

Komponist og musiker Giovanna Marini (f. Roma, 1937) er en av Italias største folkmusikere og protestsangere. Var politisk aktiv på venstresiden på 1960- og 1970-tallet og underviste i musikketnologi ved universitetet i Paris på 1990-tallet.

I stemmen hennes, tenker jeg, er det mulig å høre en reminisens av Leonard Cohen, er det ikke? Og noe Brecht / Weil-aktig i de dramatiske kor-partiene, i disharmoniene.

Å høre "Ulrike Meinhof", en derimot en annen opplevelse:



Og jeg vender tilbake til denne boken, leser den på nytt, lytter på nytt til musikken hun skriver om.

Som musikken til Mika Vainos første plate som Ø:



Hun skriver: It arrives as a piercing signal, a ruthless clasp of frequencies pointing right at the essence of rhythm.

Tilsynelatende ingen andre sammenhenger mellom Vaino og Marinis musikk enn at Cascella skriver om å lytte til dem i sin bok.

I YouTube-streamen finnes jeg så denne:



En finfin versjon av en av mine favoritt Pink Floyd-låter