Manhattan Kafka

For noen år siden arbeidet jeg med en roman hvor jeg forestilte meg hva som hadde skjedd dersom Franz Kafka ikke hadde dødd av tuberkulose i 1924, overlevd Gestapo og slik mange av hans jødiske kolleger gjorde, emigrert til Amerika på slutten av 1930-tallet. To år med arbeid som havnet i skrivebordsskuffen. Helt til nå da jeg har lurt inn seksjoner fra dette arbeidet i et par nylig publiserte essays i henholdsvis musikkbladet Eno og på bloggen til litteraturtidsskriftet Vinduet.

Først til Vinduet:

Franz Kafka og The Beat Generation

Bildet til venstre viser den purunge Jack Kerouac som holder armene rundt Franz Kafka på venstre side og den like purunge Allen Ginsberg på høyre som igjen er flankert av en tilsynelatende noe mer moden William S. Borroughs.

Bildet er tatt i 1943 på Morningside Heights, ved Columbia University på Manhattan i New York, der de tre aspirerende beatpoetene studerte.

Så hva er feil? Kafka selvfølgelig. I 1943 ville han ha vært død i 19 år.

Og pga mine særdeles manglende evner med PS3, burde det ikke være vanskelig å se at bildet er fake.

Uansett synes bildet fint å illustrere "Internetthymne #7" på Vinduet.no der jeg forestiller meg et møte mellom Kafka de unge forfatterne på Morningside Heights som skulle bli The Beat Generation. Far fetched kanskje, eller ikke: Les saken!

Klippet ut av bildet og erstattet med Kafka, er den mindre kjente Hal Chase AKA Chad King i On the Road. Det var i følge usikre kilder Chase som introduserte Kerouac til Neil Cassidy.

Franz Kafka og John Cage
Siste Eno ligger ikke på nett men må kjøpes på papir, i f eks Narvesen. Det er verdt det. I et essay som egentlig handler om Stravinskij og Vårofferet gjør jeg mot slutten en billig Norge Rundt-verdig vending i teksten for å styre den over på Kafka.

Jeg skriver:

Igor Stravinskij emigrerte til USA på slutten av 1930-tallet. Om Kafka hadde overlevd tuberkulosen på 1920-tallet og Gestapo på 1930-tallet, fått ordnet med de rette papirer og visum og således kommet seg om bord på en Atlanterhavskrysser, senest i 1939 eller 1940, ville han ved ankomst i New Yorks havn se at han hadde tatt feil. Det var ikke et sverd Frihetsgudinnen hevet mot himmelen, slik han hadde skrevet i «Fyrbøteren», men en fakkel. Det er mulig å forestille seg Kafka stående på dekk, mildt forundret over synet av den kolossale, innsvøpte kvinnen der hun materialiserer seg ut av morgentåken.  

En ikke umulig tanke: Manhattan, Kafka. Snaut seksti år gammel. Og han ville vært i godt selskap. Helt fra tidlig på 1930-tallet hadde europeiske kunstnere og intellektuelle flyktet til Amerika og på Manhattan hadde det etablert seg et betydningsfullt eksilmiljø – et skyskraper-Weimar – med folk som Herman Broch, Theodor Adorno, Max Horkenheimer, Kurt Weill, Isaac Singer, Sigrid Undset, Hannah Arendt, Klauss Mann, Stefan Wolpe, Hans Eissler, Ernst Toller – mange av de samme som preget Berlin på tjuetallet. Der kunne han også møtt igjen sin gamle forlegger, Kurt Wolff. Det er mulig å forestille seg Kafka ved spisebordet hjemme hos Wolff, sammen med Wolffs kone Helen og deres musikalske sønn Christian. Kanskje samtalende om Europa som hadde gått opp i røyk, om forbindelser som finnes tilfeldigheter i mellom. Det er mulig å forestille seg Kafka, etter middagen, stående ved pianoet, lyttende til Christian, spillende under oppsyn av pianolærerinnen Grete Sultan som senere introduserte Christian for John Cage (som fikk I Ching av Christian) og Morton Feldman (som kalte Christian en «Orfeus i joggesko»). Og kanskje lente Kafka seg over klaveret og hvisket noe til Christian, noe om stillhet og utveier. 

Det er mulig å forestille seg Kafka i foajeen på MoMa før eller etter en konsert med John Cage. Wolff introduserer Kafka for Cage. Ja, det er mulig å forestille seg et møte mellom to så umulige karakterer, på samme sted til samme tid. Men hva Cage sa til Kafka, og hva Kafka sa til Cage, det forblir uklart. 

Jeg har forestilt meg dette møtet utallige ganger opp gjennom årene, møtet mellom Kafka og Cage. Teoretisk slik jeg beskriver det over, er det mulig. På samme tid så tilforlatelig og umulig. Jeg ser dem for meg, den aldrende Kafka og den unge Cage, representanter for hver sin  ende av modernismen, på samme tid så like og så diamentralt forskjellige. Mer om likhetene kan leses i et annet Vinduet-essay, om Kafka og musikken.

Og jeg har forsøkt å skrive ned samtalen, men totalt uten hell. Jeg klarer ikke å legge replikker i munnen på hverken Kafka eller Cage. Jeg kan bare forestille meg dem stående der, i hver sin tynne, smale skikkelse, ved siden av hverandre, ukomfortable, trette, oppspilte.

Kanskje blir det med høflighetsfrasene. Eller kanskje Cage har lest noe av Kafka og sier noe oppmuntrende. Eller kanskje Kafka har satt pris på musikken og gir et kompliment. Kanskje hvisker de noe til hver andre. Kanskje ikke.

Jeg skal lage dette bildet også, men det blir senere.

18. desember: Akkordprogresjon

Chord – Progression

En plate jeg fikk anbefalt tidlig i høst, men som ble liggende urørt i bunn av platebunken alt for lenge, er Chord Progression. Da jeg fikk hørt skikkelig på den viste det seg å være en treffende anbefaling og musikk jeg er genuint interessert i. Om musikerne i bandet vet jeg ingenting, og et besøk hos plateselskapet, Important Records, gir lite personinformasjon og fokuserer heller på innføring i komposisjonsprinsipp og utgivelsedetaljer. Det doble vinylalbumet jeg har hører sammen med en CD. Tilsammen utgjør de den fulle komposisjonen Progression. CD’en har jeg dessverre ikke, så jeg får nøye meg med vinylen. Det går nok bra.

Musikken er bygget opp som en akkordprogresjon i 4 deler hvor hver del bygger på og tar tittel fra en bestemt akkord hhv. EbMaj 9 (ascent), Dm11 (pelagic), Dm11 (pelagic) og G6 (coda) som alles strekker seg over hver sin LP-side. Instrumenteringen er tradisjonelt rockebandoppsett med gitarer, bass, orgel / piano og trommer.

Seks utøvere inntar hver sin tonale posisjon. Gjennom progresjon og oppbygning fylles akkorden ut til et tett og fint lydbilde. Litt feedback her, en skingrende overtone der og et og annet anslag av overdrive til tross – for det meste er spillet kontrollert og holdt tilbake, noe som gir en spent dynamikk og subtil tekstur. Å lytte til komposisjonen i ett strekk vil være å yte den mest rettefrdighet.

Arven etter to av rock-minimalismens viktigste komponister med gitar som hovedinstrument, Glenn Branca og Rhys Chatham, er tydelig tilstede i Chord Progression, men kanskje fordi ensamblet er mindre, føles det mindre selvutslettende enn hos Branca og Chatham. Det er rom for den enkelte utøvers tilstedeværelse.

”Cage’s folly”

Det har blitt diskuteret om det finnes totalitære trekk ved Brancas symfonier. John Cage kritiserte Branca for å være fascistisk etter å ha overvært en konsert i 1982 under New Musical America Festival, hvor Brancas stykke ”Indeterminate Activity of Resultant Masses” ble fremført. Fremføringen med Branca stående foran en hær av gitarister var for Cage et bilde på fascisme: En mann som på udemokratisk vis styrer over en menneskemengde hvis samlede uttrykk var en rå og voldsom kraft, et langt klimaks. Det var det motsatte av hva Cage sto for. Cage’s beskjeftigelse med komposisjon dreide seg om å frigjøre musikken fra ideen om den geniale komponisten, dirigenten og orkesteret og å overlate ansvaret til den enkelte musiker.

My feelings were disturbed ... I found in myself a willingness to connect the music with evil and with power. I don't want such a power in my life. If it was something political it would resemble fascism (John Cage, 1982).

Uttalelsene ble et problem for Branca. Som ung komponist var dette et voldsomt slag mot ham fra nymusikkens grand old man. Under en konsert i München opplevde han at en gruppe publikummere taktfast ropte "fascist, fascist" mot ham på scenen. Men fordi mange av Brancas venner og beundrere også kjente Cage, ble det etterhvert forklart Cage hva Brancas musikk dreide seg om. Cage nyanserte sitt syn på Branca, innrømmet tildels at han hadde misoppfattet hva han hadde sett og hørt og kom med offentlige uttalelser i hensikt å virke formildende. Men skaden var allerede gjort.

En oppsummering av uoverensstemmelsen er å finne på utgivelsen Branca Indeterminate Activity of Resultant Masses på Atavistic, hvor selve stykket samt intervjuet Cage gjorde med Wim Mertens dagen etter å ha hørt Branca, er stilt sammen. I omslaget er det også trykket to avisinnlegg, hvor av ett er av Branca selv, skrevet i sakens medhør.

Burning Dog Orchestra

”Gitararmeen” er en facinerende øvelse. Ved to anledninger har jeg selv vært en av pluss minus femten gitarister samlet for å fremføre verket Burning Dog Orchestra av Jon Wesseltoft i Grønland kirke. Alle skulle vi strumme den samme akkorden, ikke noe klimaks, bare sakte bygge opp crescendo før vi skulle la det dø ut. Resultatet ble en enkel, funksjonell og fantastisk kraftig drone på halv annen time med overtoner slengt vegg i mellom i kirkerommet. Selv om det var krevende å holde seg kun til strømmingen og å ikke begynne å improvisere på akkorden, føltes det ikke ufritt. Da jeg ikke lenger hadde kontakt med lyden fra min egen forsterker og opplevde lyden jeg var som kapslet inn i som noe løsrevet fra meg, var det rettere sagt en befriende følelse. Wesseltoft inntok heller ikke rollen som dirigent. Han satt plassert midt i rekken av gitarister, nesten litt tilbaketrukket i trappesteget opp til alteret.