Future block

Kulturuttrykket i dag står stille, hevder den britiske skribenten Mark Fisher i sin bok Ghosts of my life (Zero Books, 2014) der han skriver om hvordan popmusikken og kulturen som omgir den "has been reduced to being a mirror held up to late capitalist subjectivity".

Forestill deg en hvilken som helst plate produsert de siste fem årene, sendt tilbake i tid til 1995 og spilt på radio, argumenterer han. Det er vanskelig å tenke seg at det ville vakt noen oppsikt. På den annen side, det som ville kunne sjokkert lytterne i 1995, var at musikken ikke hadde endret seg mer på nesten 20 år, at den ville vært så gjenkjennelig.

Sammenlign dette med hva lytterne på 1960-tallet ville tenkt om de hørte en jungle-plate fra 1990-tallet. Til og med for en fra 1989, skriver Fisher, ville en jungle-plate fra 1993 lått så nytt og annerledes at de ville fått ny tro på å tenke hva musikk kan være.

Dette fraværet av noe som er nytt og som i sin utviklingslinje peker fremover på at det i fremtiden kommer til å være annerledes, gjør at musikkulturen henfaller til resignasjon og kapitaliserer på fortiden heller enn å forestille seg framtiden.

Og hvordan, tenker jeg, ser dette ut for den norske jazzmusikken? Er den i dag inne i en musikalsk regresjon? Der det ikke skjer noe egentlig nytt? Det har vært skrevet en del om jazzmusikere som går til poppen, og kanskje er det noe der, eller er dette kun et symptom på markedstilpasning og nyliberale holdninger? Eller det som skjer rundt den teknologientusiastiske Punkt-festivalen, eller er det mer av det samme laget bare med oppdatert programvare? Og hva med jazzrockbølgen som skyller over oss? Er ikke den ubestridelig retro i både form og uttrykk?

Men jeg synes testen til Fisher er god: Om man sendte en jazzplate gitt ut i dag 20 år tilbake i tid, til 1995, da jazzen virkelig tok noen syvmilsteg videre med sin implementering av programmerte rytmer og fusjon med den elektroniske dansemusikken, ville man blitt forbauset over at den var så gjenkjennelig?

Finnes det jazzmusikk utgitt i dag som kan gi oss ny tro på hva jazz kan være? Et future shock? Eller er vi stuck? Future block? Og gjør det noe så lenge det kommer bra musikk?

 

(les tidligere innlegg for mer om Fisher og Zero Books),

Popmodernisme. For en ny sakprosa #3

Mark Fisher kom i våres ut med essay-samlingen Ghosts of my life. Writings on depression, hauntology and lost futures, en samling tekster tidligere publisert på bloggen hans k-punk og i magasiner som The Wire og Sight & Sound. Det er et tilbakeblikk, på eget arbeid, og et forsøk på "coming to terms" med sitt virke. Et tilbakeblikk som også behandler en slags sorg over fraværet av den intellektuelle diskursen som skapte det klimaet Fisher opplevde som så fruktbar for seg selv og sine like, slik han opplevde den i England på 1980-tallet, en diskurs som var entusiastisk for sin egen tid, (i motsetning til i dag) og for den tiden som skulle komme (også i motsetning til i dag).

Redusert kulturuttrykk
Kulturuttrykket i dag er stillestående, hevder Fisher. Popmusikken og kulturen som omgir den "has been reduced to being a mirror held up to late capitalist subjectivity".

Forestill deg en hvilken som helst plate produsert de siste fem årene, sendt tilbake i tid til 1995 og spilt på radio, argumenterer han. Det er vanskelig å tenke seg at det ville vakt noen oppsikt.

På den annen side, det som ville kunne sjokkert lytterne i 1995, var at musikken ikke hadde endret seg mer på de nesten 20 årene som er gått, at den ville vært så gjenkjennelig.

Sammenlign dette med hva lytterne på 1960-tallet ville tenkt om de hørte en jungle-plate fra 1990-tallet. Til og med for en fra 1989 ville en jungle-plate fra 1993 lått så nytt og annerledes at de ville fått ny tro på å tenke hva musikk kan være.

Fravær av fremtid
Fraværet av fremtid gjør at musikkulturen henfaller til resignasjon og kapitaliserer på fortiden heller enn å forestille seg framtiden.

"This refusal gives the melancholia an political dimension, because it amounts to a failure to accomodate to the closed horizons of capitalist realism", skriver Fisher.

Hauntology
Jeg forstår at dette er deprimerende, men hva har hauntology å gjøre med dette, som Fisher spør retorisk. For det er mye snakk om hauntology i disse essayene.

Hauntology-begrepet er et ordspill med opprinnelse i Jaques Derridas bok Spectre Of Marx, der begrepet, som en variasjon over ontologi, anvendes i en historisk-filosofisk analyse av Karl Marx og marxismens betydning i Europa etter Sovjetunionens fall.

Fortiden er umulig å flykte fra, hevder Derrida. Ubevisst eller bevisst blander den seg med alt vi gjør. Med Marx’ fascinasjon for Shakespeare og Hamlet som anslag setter Derrida seg fore å finne en form for hjemsøkelsens logikk for det som kommer, forsvinner og kommer tilbake igjen, liksom gjenferdet etter Hamlets far, av rester etter marxismen.

«Let us call it a hauntology», skriver han.

Hos skribenter som Fisher brukes begrepet løsere, og betegner like gjerne hvordan den kapitalistiske kritikken blir kombinert med en viss form for introvert eskapisme. Eller den saturnalske dagdrømmen, det skrivende individet, alene ved arbeidspulten eller ved vinduet, mildt stemt innover, mot sine egne fragmenterte minner og spørsmålet hvem er jeg opp i alt dette.

Simon Reynolds som de fleste andre musikkskribentene som har tatt i bruk begrepet, kvitter seg uanstrengt med begrepets forbindelse til Marx og knytter det i stedet til musikk som beskjeftiger seg med studiet av minner, henholdsvis utgivelser på det britiske selskapet Ghost Box, William Basinski, Boards of Canada og Leyland Kirby, som alle lager musikk preget av utflytende og mangefasetterte uttrykk der fragmenter av fortid blir trykket sammen til et konglomerat.

Jeg har skrevet om Kirby tidligere. Her.Og en del om hauntology her.

Ifølge Reynolds handler hauntology om hukommelsens skjørhet, om hvordan minnene er forutbestemt til å gå i oppløsning, om hvordan minner fragmenteres og til slutt forsvinner.

Artistene som ble påsatt merkelappen hauntology, skriver Fisher, produserte musikk overveldet av melankoli og de var opptatt av teknologi som materialistisk hukommelse - og derfor fascinert av TV, vinylplater og kassettbånd, og lyden av disse formatenes nedbrytning.

Hauntology som sjangerøvelse
Det er innenfor dette fortidens spekter at også essayene samlet i Ghosts of my life utspiller seg. Og for den som har interessert seg for og fulgt den eksperimentelle og konseptuelle elektroniske musikken de siste ti årene, og diskursen omkring, kan ikke ha unngått å få med seg bruken av begrepet hauntology.

The Wire har vært fullt av det og skribenter som Simon Reynolds, David Toop og Mark Fisher har alle anvendt det som teoretisk forelegg i sine undersøkelser av samtidsmusikken. Simon Reynolds skriver i boken Retromania om fortidens effekt i dagens samfunn. På den ene siden er kapitalisering på nostalgi i ferd med å ta over kulturindustrien (negativt). På den andre siden er estetisk rov på halvt glemte musikalske uttrykk, gjerne i form av produksjonstekniske premisser, i ferd med å bli et sentralt grep i eksperimentell populærmusikk (ikke nødvendigvis negativt). Til dette siste anvender Reynolds begrepet hauntology som merkelapp. Vi fikk Leyland Kirbys hjemsøkte ballroom-pastisjer, vi fikk Monolakes album Ghost, vi fikk plateselskapet Ghost Box. Nært ved var hauntology i ferd med å bli en sjanger. Men så langt gikk det heldigvis ikke. I stedet ble det et begrep å beskrive en kvalitet i et stykke musikk med. Noe hjemsøkt, noe dulgt fra fortiden, en følelse av å minnes noe uklart, noe geriatrisk nærmest.

Gamle gubber
Den hjemsøkte musikken er tretti - og førtiåringenes musikk, de som minnes noe noe når de lytter, som blander sammen tiår og sjangere, der forskjellige tiårs manifestasjon av musikk blander seg sammen med de neste tiårs manifestasjoner, som lag på lag med kulturuttrykk, som det er opp til lytteren å trenge gjennom.

Anvendelsen av Derridas hauntology-begrep innen musikkritikken er problematisk og diskutabel. Noe av problematikken ligger i hvordan skribentene gjør seg flid med å redegjøre for begrepets opprinnelse og ender opp med å fremmedgjøre leseren ytterligere ettersom den musikkritiske bruken av det ikke følger opp Derridas bruk av det. Slik blir det tømt for mening. Det fremstår som tomt og upolitisk. Redegjørelsen mangler konsekvens. I musikkritikken er det rettet inn mot å definere en estetisk kvalitet heller enn politisk, og redegjørelsen framstår som poserende heller enn engasjert.

Samtidig, om man ser bort fra begrepets opprinnelse, så er det ikke uten effekt. Det forsørger et begrepsapparat og en diskurs for begrepene å virke innenfor, men som en kolportering av Derridas filosofi. Derridas ordspill er egentlig tapt for denne skrivepraksisens bruk av hauntology-begrepet. Det er mer rett å bruke det opprinnelelige begrepet, det som Derrida spiller på, nemlig ontologi. For det er her mer snakk om musikkprodusenters subjektive gjengivelse av verden, både i fortid og nåtid, som skribentenes opplevelse og personlige tolkning av musikken.

Og slik Spectre of Marx var Derridas refleksjon over Sovjet-regimets oppløsning, henfaller mange av skribentene til subjektiv ostologi. Deres trivielle minner om kald krig blir gjennom hauntology-begrepet gitt unaturlig mye betydning, både i utvidet samfunnsmessig forstand og personlig.

Samtidig applauderer jeg det. Jeg liker tanken på at terskelen blir senket for å skrive om emner og tema som ofte blir forbeholdt ekspertene. Som de fleste andre setter jeg pris på grundige, autoritære tekster som framstår som sannhetsgivende om et emne, men jeg liker ikke at dette skal bli den eneste formen for hvordan skrive om et emne.

Popmodernisme. For en ny sakprosa #2

Capitalist Realism. Is there no alternative? av Mark Fisher kom ut på Zero Books i 2009 og skal etter sigende være en av forlagets best selgende titler uten at jeg kjenner noen salgstall, eller hva så måtte bety. Men at bøker om økonomi blir populært i krisetider, er ikke overraskende. Når framtiden synes usikker blir det viktig å forstå samtiden, hvordan den henger sammen og hva som skapte den.

Og i dag synes framtiden truet av nettopp det økonomiske systemet vi lever under, kapitalismen. Og så mer i Storbritannia og det kontinentale Europa, enn her hjemme selv om også vi kjenner på "The Euro-Crises".

Legg til bildetekst

Det har blitt talt om hvordan nasjonalstaten som demokratisk grunnstein er under press, om hvor vidt EU må skrus tettere sammen om prosjektet skal overleve, om euroen burde bli avviklet eller ikke, om hvordan Tyskland ikke kan bistå de hardest rammede landene økonomisk for alltid.

Og det er en dobbel fortvilelse. For det synes ikke å være noe alternativ til det systemet som har skapt uføret. Det finnes ikke noe alternativ til kapitalismen. Kapitalismen er den eneste mulige virkeligheten, det eneste realistiske politiske systemet. Alt annet er utopi. Å tro at kapitalismen skal kunne byttes ut er latterlig, synes å være common sense.

Nettopp forestillingen om at det tilsynelatende ikke finnes noe alternativ til kapitalismen, er utgangspunktet for Mark Fishers bok Capitalist Realism, som bør leses i kontekst av finanskrisen i 2008, da det en kort stund syntes for venstresiden igjen å være relevant å snakke om et kapitalismens sammenbrudd og ny giv for sosialistiske styringsmodeller.

Men det var et kortlivet engasjement. Staten ryddet opp etter bankene og hjalp dem med å behandle underskuddet og snart var alt tilbake i gjenge igjen. Boligmarked og forbruk tok seg opp. Her hjemme, bidro til og med SVs egen Kristin Halvorsen som da var finansminister med å oppfordre folk til å handle mer, så ikke nedgangstidene skulle koste folk jobbene sine. Kapitalismens realisme indeed.

Underholdningsfilm
Mark Fishers bok er lettlest og underholdende. Som foreleser og lærer, blant annet ved Goldsmith University of London, vet han å holde på leserens oppmerksomhet. Stadige referanser til underholdningsfilm, som Children of Men, Heat, Office Space, The Bourne Ultimatume, Memento, understøttende poenger og fungerer som kontekstgivende analogier. Slik sikrer han effektivt at leseren ikke faller av under de teoretiske og abstrakte partiene som naturligvis oppstår under diskusjonen av kapitalismens kår. Det funker for meg.

Her er en scene fra den dystopiske The Children of Men, en film der et London i 2027 i en verden som er i ferd med å kollapse, blir skildret. Scenen, og hvordan Fisher beskriver den, poengterer hvordan all kunst, i scenen som forsøkt samlet i The Ark of the Arts, også bare er kommodisfiserte forbruksvarer:



Kommodifisering
Et av poengene Fisher får frem, er hvordan kapitalismen suger til seg alt og skaper det om til handelsvarer. Alt, fra religion til pornografi til kapitalismekritikk. Så også historien. Historien blir noe å selge.

Sigmar Polke "Girlfriends II", 1967

Leben mit pop
I følge Wikipedia ble begrepet Capialist Realism først brukt i 1963 under en kunstutstilling i Düsseldorf, Leben mit Pop – eine Demonstration für den kapitalistischen Realismus, der Gerhard Richter, Sigmar Polke, Wolf Vostell og Konrad Lueg stilte ut arbeider og gjorde performancer som kommenterte Tysklands voksende media- og forbrukerkultur.

Hele vårt levesett er infisert av denne kulturen i dag. Det finnes ikke noe utenfor forbrukersamfunnet. Uansett hvor bevisst man blir som forbruker, er man en del av det. Det finnes ikke noe utenfor livet med pop.

Fisher vender stadig tilbake til sin praksis med undervisning og trekker veksel på erfaringer med studentene. Han beskriver hva han kaller det "postdisiplinære klassemiljøet", der elevene ikke tar av seg headsettene sine eller spiser hele måltider mens undervisningen foregår. Dette med headsettet er et konkret poeng. Ved å ha det på seg sikrer eleven seg, påpeker han, en umiddelbar tilgang på underholdningen og forblir tilkoblet, selv om det ikke er musikk på.

Refleksiv impotens
Selv om Fisher er mer observerende enn dømmende, mener han at elevene, og hele den oppvoksende britiske ungdommen, lider under "refleksiv impotens". De klarer ikke å se at deres handlinger i dag, får konsekvenser i fremtiden. At de ikke engasjerer seg verken i sin egen utdannelse eller samfunnet de er en del av, gjør at de heller ikke er med på å forme den fremtiden de skal leve i. De er totalt absorberte av popkulturen. Det er umulig å koble fra.

Som en konsekvens av denne refleksive impotensen, blir undervisningen på skolen, rettet inn mot å sikre elevene ståkarakter på eksamenene, en "eksamendrill" (som kjenner vi godt til i Norge også) som igjen erstatter videre faglig engasjement hos både lærer og elev.

Undervisning blir et spørsmål om økonomi, heller enn om nytte.

Dette er jo også en betimelig kritikk av skolen slik vi også kjenner den her hjemme. Lærerens arbeid blir stadig mer rettet mot å imponere i form av kvantifiserbare tall. At arbeidet skal ta seg godt ut i regneark. At stordata skal vise positive trender. Det er en klar kommodifisering av undervisningssituasjonen, der læreren blir forstått og mål som en byråkrat heller enn en fagperson.

Marxist Nanny
Nyliberalismen, slik denne har gjort seg gjeldene under senkapitalismen, er en amoralsk ideologi som i effekt bidrar til å tømme verden for mening. Staten skal holde seg unna markedet og kun bidra med politi og milliærstyrke, som et organ for ro og orden. Ikke noe byråkrati. Ikke noe statsfinanseiert velferd. I den globale kapitalismen, slik den er uten senter, er det ingen som sitter med den absolutte kontroll. Det finnes ikke noe overordnet styrende organ. De private selskaper styrer alt selv. Og nettopp behovet for et kontrollerende organ, en marxistisk nanny, som han kaller det.

For det er vel ikke noe alternativ, ikke som Fisher kommer opp med i hvert fall. Men vi må bry oss. Og vi må passe på.