FRIHETSREFORM MED MELKEBART

(Publisert i Eno #16, 2014)

Regjeringen lanserer frihetsreform. Hva er vel da mer passende som lydspor enn jazz og klubbmusikk?

Kulturlivet må lære av idretten. Det mener «sponsorgeneral» Jacob Lund fra firmaet Sponsorconsult, tidligere sjef for sponsorvirksomheten til DnB-konsernet. I en Klassekampen-sak om Høyres kultur- og idrettsminister Thorild Widveys ønske om økt privat finansiering av kulturfeltet[1] – som en del av regjeringens frihetsreform – fikk Lund lov til å fabulere fritt om emnet. Som vanlig er det moro når folk fra næringslivet får kommentere kulturfeltet. Han synes ikke å betvile presisjonsnivået på sine egne generaliseringer.

«Kulturlivets aktører må våge å tenke mer kommersielt», uttaler Lund og poengterer at han opplever «idretten som mer dynamisk i sitt samspill med næringslivet» enn kulturfeltet er. Videre mener han at mens idretten byr på seg selv, «verner kulturlivet om sin egen dyd». Han tenker seg altså at aktører i kulturfeltet som ønsker å motta penger, må yte noe tilbake, og kommer således med eksempler «som treningsopplegg og kompetanseutvikling for de ansatte i sponsorselskapene». Slik kan utøvere på kulturfeltet bli mer attraktive for sponsorene. Greit nok.

1

BY PÅ SEG SELV

Lund uttaler også: «Hvorfor skal et selskap som Tine Meierier sponse norsk kulturliv hvis de ikke får noe annet igjen enn sin egen logo avbildet på et programblad? Kulturlivet må gå i dialog med næringslivet og etterspørre hvilke behov samarbeidspartneren har. Mulighetene er mange, fra å bidra til selskapets merkevarebygging til å tilby kurs, seminarer og opplevelser.»

Ja vel. Gå i dialog. Etterspørre hvilke behov den næringsdrivende har. Bidra til mervarebygging. Tilby kurs. Holde private workshops for barna til konsernets ansatte. Den slags. Helt klart bidrag musikkutøvere ønsker å bruke tiden sin på. For det handler selvfølgelig om hva sponsoren får ut av det, ikke den kunstneriske utøveren.

Sånn sett har Tine Meierier mye å hente i norsk musikkliv. De bør på musikkfeltet kunne få tilfredsstilt sine behov. Ta for eksempel reklamekampanjen under årets OL i Sotsji og fram til påske – Tines største siden OL på Lillehammer – der norske toppidrettsutøvere som Marit Bjørgen, Kjetil Jansrud og Tiril Sjåstad Christiansen stilte opp i hvitt superundertøy og med melkebart i filmklipp, på posterboards i byen og som portretter på melkekartongene. Bildet av Marit Bjørgen med melkebart på kartongen antyder hvor ren og uskyldig melken er, som et aktivum for en konsentrert og fokusert styrke, som det heter hos Tine. Slik blir Marit Bjørgen virkelig. Hun er ikke noe overnaturlig vesen, men resultatet av målrettet og systematisk trening. Og melkedrikking, så klart. For å understreke poenget har Tine produsert en serie reklamefilmer basert på filmklipp av sportstabber akkompagnert av Hermann Hermits slager «No Milk Today». Syklister kjører av veien, en vektløfter blir klemt under stangen, en fyr faller av seierspallen -– alt for å understreke poenget uten melk, ingen styrke.

MELKEBART. Kampanjen kan med enkle grep la seg oversette til musikkfeltet, og da særlig jazz- og improvisasjonsfeltet, der nettopp fokusert og konsentrert styrke er en stor fordel for den enkelte utøvers ytelsesevne. Tine Meierier kan sponse landets store jazzfestivaler, og både nye og etablerte artister kan gjennom sommeren profileres på melkekartongene. Målet, slik det formuleres på Tines hjemmesider, vil fremdeles være «å skape oppmerksomhet rundt at Tine Melk styrker kroppen, noe de norske idrettsutøverne vil gjøre på en veldig god måte». Det er bare å bytte ut «idrettsutøverne» med «jazzmusikerne». Her følger noen forslag til tekstutkast Tine kan bruke, basert på tekstene brukt i Sotsji-kampanjen.

På melkekartongen: Endelig sommer. Alle store musikere har en gang vært små. De har sunget barnesanger, brukt kjøkkenredskaper som instrumenter, stått i støvete øvingslokaler i lokale ungdomsklubber. Så har de børstet av seg og gått inn til kveldsmat. Til det store glasset med frisk melk. Som de alltid vil vende tilbake til. Nå er de større. Nå venter de store musikkfestivalene. Tine Melk er med, hele veien. Vi ønsker våre musikkhelter lykke til med festivalsesongen.

På hver side av kartongen kan det så trykkes utøverportretter av jazzmusikere.

Utøverportrett #1: Paal Nilssen-Love (trommer i Atomic, The Thing): Mange instrumenter, forskjellige øvingslokaler − og hyggelige folk overalt. Stavanger er verdens beste sted å vokse opp! Skal du bli god i frijazz, må du ha frihet til å satse stort. Den friheten fikk jeg hjemme i Stavanger.  

Utøverportrett #2: Ellen Andrea Wang (bass, vokal i Pixel): Etter en lang vårkveld med gode musikerkompiser, med jazzing og jamming i øvingslokalet hjemme på Søndre Land − da er det ekstra godt å komme inn i varmen igjen. Til et stort glass med iskald melk.  

Utøverportrett #3: Frøy Ågre (saksofon i Frøy Aagre Electric): Du blir gladere av å spille jazz. Prøv selv! Når jeg trenger påfyll, tar jeg meg en måneskinnstur på fantastiske Slottsfjellet i Tønsberg og nyter stillheten, snøen og vinterlyset. − Jazzglede er så mye mer enn musikkpriser.

På busser og trikker kan det vises full size-bilder av Håvard Wiik, Sidsel Endresen og Arild Andersen kledd i hvitt superundertøy og med melkebart. 

Det ville være å by på seg selv.

Og slik Marit Bjørgen blir virkeliggjort gjennom melken, gjør melken også jazzmusikeren virkelig. For musikeren har ikke overnaturlige krefter. Det er gjennom målrettet og systematisk trening hun har levert resultater for teamet og landet. Slik kan musikeren presses inn i det medieorienterte sjanblonguttrykket idrettsutøveren er hensatt til, der hun i et system av økonomisk sponsormakt og en totalitær organisasjonskultur ikke kan være et dynamisk menneske med alt det innebærer av oppturer og nedturer, men alltid må smile og leve opp til det prestasjonsnivået som sponsorbedriften, teamet og nasjonen forventer av henne. For ytterligere å underbygge forholdet mellom høy grad av ytelse og melkekonsum kan det produseres en film der anonyme jazzmusikere tabber seg ut − en saksofonist som faller av scenen, en trommeslager som mister stikken, en bassist som blir klemt mot veggen av sitt eget instrument − akkompagnert av «No Milk Today».

2

MELK PLUSS. Om doping i idretten er no-no (offisielt sett), er man på musikkfeltet ikke så nøye på det. Her har sponsorbedrifter mye å lære. Om de våger å være litt kreative og ikke verner om sin dyd, finnes det på musikkfeltet gode markedsutvidende muligheter for Tine. Med utgangspunkt i Stanley Kubricks A Clockwork Orange (1971), der antihelten Alex og gjengen hans på Korova Milk Bar, alle kledd i melkehvite jumpsuits, sitter utstyrt med hvert sitt glass melk, eller «Milk Plus», som det heter i filmen − melk tilsatt opiater, syntetisk meskalin eller det adrenalinlignende adrenokrom − kan Tine Meierier lansere sin Melk Pluss. Slik kan de vise seg som et dynamisk selskap som ikke bare holder de lange tradisjoner i hevd, men også viser populærkulturell fingerspissfølelse.

Etanolholdig melk og melk blandet med alkohol har en lang tradisjon. På 1200-tallet nøt Kublai Khans mongolske horder store mengder comos, en kefirlignende drikk laget av hestemelk. Ved å fryse ned melken destillerte de den og fikk konsentrert og forsterket etanolmengden. Resultatet var en utagerende festkultur. Mongolene ble kjent for å synge og danse til de segnet om på marken.

«I keep drinkin' malted milk, try'n to drive my blues away», synger Robert Johnson på sin innspilling av «Malted Milk» (1937). 

Maltet melk var tørrmelk laget av en tørket velling av maltet bygg, hvetemel og helmelk. Johnson fortsetter: «Malted milk, malted milk, keep rushin' to my head / And I have a funny, funny feelin', and I'm talkin' all out my head». Han får en rar følelse i hodet. Kanskje har han blandet alkohol i melken. Det var ikke uvanlig i de amerikanske sørstatene å mikse seg en Milk Punch bestående av brandy og melk. Den fete, myke og helende melken sammen med den euforiserende og berusende alkoholen gir et stresset sinn en etterlengtet følelse av ro og velbehag.

John Lee Hooker utdyper i «It Serves You Right To Suffer» (1966): «My doctor wrote me a description / For milk, cream and alcohol / My nerve was so bad / I couldn't rest / I couldn't sleep all at the night». 

Kjæresten har gått fra ham, så hva annet kan han gjøre enn å drikke melk blandet med alkohol? 

Den sløye karakteren The Dude spilt av Jeff Bridges i Coen-brødrenes film The Big Lebowski (1998) drikker gjennomgående variasjoner av White Russian, en drink bestående av vodka blandet med Kahlua, melk (eller fløte) og is. Enkelte hevder at når drinken er mikset med melk, er det snakk om en «Caucassian» (som henviser til den kaukasiske versjonen av comos). I en scene bestiller The Dude nettopp en «Caucassian».

En kampanje for Melk Pluss kan bygge på materiellet Tine har utviklet for sitt melkeprodukt Styrk med konsentrert protein- og kalsiumbeholdning. Her er det relevant å trekke inn aktører fra klubbmusikken. Helgemagasiner som D2 og VG Helg kan trykke helsides annonser med en friskt utseende jente med lurt blikk, kledd i hvit bluse med futuristisk snitt − ikke ulikt en deltaker på klubbing-arrangmentet Sensation White − med et stort glass med melk i hånden og følgende tekst:

            Mer av det beste fra melken. 

            30 % alkohol.

            50 % mer dopamin.

            100 % sentralstimulerende.

            Også med kakaosmak.

Sensation White-assosiasjoner til tross: Melk Pluss-kampanjen bør først og fremst være et omdømmebyggendeprosjekt inspirert av det mer eller mindre kredible konseptet til energidrikkprodusenten Red Bull. Gjennom sitt Music Academy støtter Red Bull unge musikere innen sjangre som hiphop, elektronika, house og r&b. Siden 1998 har de arrangert festivaler og workshops over hele verden der en imponerende lang liste profilerte artister har bidratt. Brian Eno, Jeff Mills, Erlend Øye, Bugge Wesseltoft, James Murphy, Julia Holter, M.I.A, Mira Calix, Oneohttrix Point Never, Phillip Glass og Prins Thomas, for å nevne noen, har alle lånt bort sin integritet til omdømmebygging for denne koffein- og sukkerholdige drikken. Settingen er stort sett lik: Artisten sitter i en sofa og snakker om musikk og den kreative prosessen. Bak dem synes Red Bulls logo i form av to røde okser som stanger mot hverandre.

MELK PLUSS-AKADEMIET. Det er bare for Tine å gjøre det samme. Artister kan spille i Tine-teltet under musikkfestivaler, de kan sponse klubbkvelder på The Villa med No Dial Tone og turneer med artister fra Full Pupp-etiketten − tilsynelatende uten annet enn «en logo avbildet på et programblad», men med en snikende omdømmebygging som er gull verdt.

Etableringen av et Melk Pluss-akademi, der personligheter som Biosphere, Lindstrøm, Todd Terje, Annie og Røyksopp foreleser for musikkstudentene, vil gjøre en hel generasjon musikere takknemlige for støtten fra meieriene. Ost & Kjex spiller sikkert opp til dans på sommerfesten.

3            

FORNØYD KULTURMINISTER. Etter å ha blitt presentert for Tines sponsorplaner for Jazz- og Klubb-Norge er kulturminister Thorild Widvey fornøyd. Hun uttaler i en pressemelding:

«Det at jazzfestivalene og klubbmusikkens eksisterende prioriteringer kan oppfylle vilkårene for støtte fra det private næringslivet, er et tegn på styrken i denne regjeringens visjon, som er å se offentlige og private penger i samspill. Det at Tine Meierier støtter utviklingen av unge talenter og får bidrag til produktutviklingen via klubbmiljøet, er et kjempepluss.»

FEM PLATER TIL INSPIRASJON FOR KULTURDEPARTEMENTETS FRIHETSREFORM

Original Silence: The First Original Silence (Smalltown Superjazzz 2007). En plate med melkebart. Da Original Silence spilte på Rockefeller under Øya Natt i 2008, sto jeg et øyeblikk ved siden av Kim Gordon, som hadde spilt med Sonic Youth tidligere på kvelden. Å se Gordon glise til det som skjedde på scenen, var en forsikring om at jeg var del av en unik hendelse. På scenen utspilte det seg en kamp mellom musikerne. Paal Nilssen-Love pisket Thurston Moore og Terrie Ex av gårde. For én gangs skyld maktet ikke Mats Gustafssons ekspressive voldsomheter å overkjøre alt annet. Også han måtte kjempe for ikke å bli hengende etter.

Kim Myhr: All Your Limbs Singing (Sofa Music 2014). Kim Myhr er en ypperlig representant for den akustiske gitarens potensial. På åpningssporet, den snaut tolv minutter lange «Weaving into Choirs», demonstrerer han hva som skal til for å ta det ut. Den intense strømmingen som drar gjennom hele trekket, krever en idrettsutøvers utholdenhet og en musikers estetiske vilje. Låttittelen er programmatisk: Tonene veves sammen til et kor.

No Dial Tone featuring Djamila: Standing Still EP (Classic Music Company 2013). Deep House med kosmiske ambisjoner. Produsert av Vibeke Bruff Johansen og Kristina Dunn. Med vokalbidrag fra Djamila Skoglund-Voss. «Into space», lyder første linje på tittelsporet. Jeg tenker på det barokke musikkideal der en uavbrutt generalbass danner harmonisk grunnstruktur, og på hvordan improviserte mellomstemmer avledet fra disse dypeste tonene fyller ut lydbildet. Her i form av en 4/4 basspuls og eteriske synthesizerakkorder. Hvilende i og slyngende over det harmoniske grunnlag er melodien, dette vidunderlige som legemliggjør menneskets streben og liv, for å sitere Arthur Schopenhauer. Her i kraft av Djamilas stemme. Spor 2: «Lost in the Club». Indeed. Men det krever Melk Pluss.  

Melkeveien: «Mjøsa» (Dødpop 2013). Mjøsdistriktet er kjent for sine store gårder og lange tradisjoner med melkeproduksjon. Tykk kalksteinsbunn gir gode vekstvilkår. Om sommeren bugner åkrene av jordbær, sukkererter, korn, poteter. Skogene er fulle av saftig furu og gran. Gamle gårder med tradisjoner tilbake til femtenhundretallet ruver i åkerlandskapet. Kristian Møller Johansen alias Melkeveien er en passende representant for distriktet. Med sine spirende synthesizerakkorder og traktorbassganger burde han være melkete nok til å kunne profileres på lokale melkekartonger.

Pechenga: Helt borte (Smalltown Supersound 2011). Det er mange variasjoner over hvitt i Tor Ulvens poesi: hvitt som i kalk, skjelett, skum og is. Ordet snø dukker opp 128 ganger i hans samlede poesi. Som her: «Snøen, hvitheten / blir aldri // hysterisk // tror jeg». Til sammenligning dukker ordet melk opp seks ganger, som i «melken du drikker om natten» og «et sted i melkeveien». Pechenga er området i Sibir som synes i det fjerne fra Vardø, der Rune Lindbæk & Cato Farstad skal ha spilt inn Helt borte. Å høre på «Snowflakes» er som å stå under en lyktestolpe en vinterkveld og stirre opp på et evig virvlende fall av snøfnugg.  Noe for Melk Pluss-kampanjens Chill Out-telt. 

Manhattan Kafka

For noen år siden arbeidet jeg med en roman hvor jeg forestilte meg hva som hadde skjedd dersom Franz Kafka ikke hadde dødd av tuberkulose i 1924, overlevd Gestapo og slik mange av hans jødiske kolleger gjorde, emigrert til Amerika på slutten av 1930-tallet. To år med arbeid som havnet i skrivebordsskuffen. Helt til nå da jeg har lurt inn seksjoner fra dette arbeidet i et par nylig publiserte essays i henholdsvis musikkbladet Eno og på bloggen til litteraturtidsskriftet Vinduet.

Først til Vinduet:

Franz Kafka og The Beat Generation

Bildet til venstre viser den purunge Jack Kerouac som holder armene rundt Franz Kafka på venstre side og den like purunge Allen Ginsberg på høyre som igjen er flankert av en tilsynelatende noe mer moden William S. Borroughs.

Bildet er tatt i 1943 på Morningside Heights, ved Columbia University på Manhattan i New York, der de tre aspirerende beatpoetene studerte.

Så hva er feil? Kafka selvfølgelig. I 1943 ville han ha vært død i 19 år.

Og pga mine særdeles manglende evner med PS3, burde det ikke være vanskelig å se at bildet er fake.

Uansett synes bildet fint å illustrere "Internetthymne #7" på Vinduet.no der jeg forestiller meg et møte mellom Kafka de unge forfatterne på Morningside Heights som skulle bli The Beat Generation. Far fetched kanskje, eller ikke: Les saken!

Klippet ut av bildet og erstattet med Kafka, er den mindre kjente Hal Chase AKA Chad King i On the Road. Det var i følge usikre kilder Chase som introduserte Kerouac til Neil Cassidy.

Franz Kafka og John Cage
Siste Eno ligger ikke på nett men må kjøpes på papir, i f eks Narvesen. Det er verdt det. I et essay som egentlig handler om Stravinskij og Vårofferet gjør jeg mot slutten en billig Norge Rundt-verdig vending i teksten for å styre den over på Kafka.

Jeg skriver:

Igor Stravinskij emigrerte til USA på slutten av 1930-tallet. Om Kafka hadde overlevd tuberkulosen på 1920-tallet og Gestapo på 1930-tallet, fått ordnet med de rette papirer og visum og således kommet seg om bord på en Atlanterhavskrysser, senest i 1939 eller 1940, ville han ved ankomst i New Yorks havn se at han hadde tatt feil. Det var ikke et sverd Frihetsgudinnen hevet mot himmelen, slik han hadde skrevet i «Fyrbøteren», men en fakkel. Det er mulig å forestille seg Kafka stående på dekk, mildt forundret over synet av den kolossale, innsvøpte kvinnen der hun materialiserer seg ut av morgentåken.  

En ikke umulig tanke: Manhattan, Kafka. Snaut seksti år gammel. Og han ville vært i godt selskap. Helt fra tidlig på 1930-tallet hadde europeiske kunstnere og intellektuelle flyktet til Amerika og på Manhattan hadde det etablert seg et betydningsfullt eksilmiljø – et skyskraper-Weimar – med folk som Herman Broch, Theodor Adorno, Max Horkenheimer, Kurt Weill, Isaac Singer, Sigrid Undset, Hannah Arendt, Klauss Mann, Stefan Wolpe, Hans Eissler, Ernst Toller – mange av de samme som preget Berlin på tjuetallet. Der kunne han også møtt igjen sin gamle forlegger, Kurt Wolff. Det er mulig å forestille seg Kafka ved spisebordet hjemme hos Wolff, sammen med Wolffs kone Helen og deres musikalske sønn Christian. Kanskje samtalende om Europa som hadde gått opp i røyk, om forbindelser som finnes tilfeldigheter i mellom. Det er mulig å forestille seg Kafka, etter middagen, stående ved pianoet, lyttende til Christian, spillende under oppsyn av pianolærerinnen Grete Sultan som senere introduserte Christian for John Cage (som fikk I Ching av Christian) og Morton Feldman (som kalte Christian en «Orfeus i joggesko»). Og kanskje lente Kafka seg over klaveret og hvisket noe til Christian, noe om stillhet og utveier. 

Det er mulig å forestille seg Kafka i foajeen på MoMa før eller etter en konsert med John Cage. Wolff introduserer Kafka for Cage. Ja, det er mulig å forestille seg et møte mellom to så umulige karakterer, på samme sted til samme tid. Men hva Cage sa til Kafka, og hva Kafka sa til Cage, det forblir uklart. 

Jeg har forestilt meg dette møtet utallige ganger opp gjennom årene, møtet mellom Kafka og Cage. Teoretisk slik jeg beskriver det over, er det mulig. På samme tid så tilforlatelig og umulig. Jeg ser dem for meg, den aldrende Kafka og den unge Cage, representanter for hver sin  ende av modernismen, på samme tid så like og så diamentralt forskjellige. Mer om likhetene kan leses i et annet Vinduet-essay, om Kafka og musikken.

Og jeg har forsøkt å skrive ned samtalen, men totalt uten hell. Jeg klarer ikke å legge replikker i munnen på hverken Kafka eller Cage. Jeg kan bare forestille meg dem stående der, i hver sin tynne, smale skikkelse, ved siden av hverandre, ukomfortable, trette, oppspilte.

Kanskje blir det med høflighetsfrasene. Eller kanskje Cage har lest noe av Kafka og sier noe oppmuntrende. Eller kanskje Kafka har satt pris på musikken og gir et kompliment. Kanskje hvisker de noe til hver andre. Kanskje ikke.

Jeg skal lage dette bildet også, men det blir senere.

Kommentar til L'incoronazione di Poppea av Biosphere

De siste årene har jeg hørt mye på, og skrevet en del om, Leyland Kirbys appropriative musikkproduksjoner. Tidligere i år kom hans soundtrack til filmen Patience (After Sebald) med musikken er basert på en innspilling fra 1930-tallet av Schuberts sangsyklus Winterreise som jeg skrev om i posten Sin egen versjon. (Se også ENO #4 2011 for en lengre sak om Kirbys katalog.) Kirbys strategier er fascinerende. Hovedsaklig dreier den seg om å isolere fragmenter i  gamle innspillinger, sette dem i loop og bade dem i romklang. På denne måten poengeter han andre kvaliteter, som i klang og tekstur, enn hva som originalt har fått komme til uttrykk. Strategien hensetter lytteren til et modus av å lytte til minner om musikk, som om musikken er filtrert gjennom hukommelsen til en geriatrisk åttiåring.

Og minnene er ikke annet enn skygger som fortaper seg i hverandre og forsvinner like utilbørlig i morgenlyset som en annen drøm.

Denne appropriative strategien har da også blitt konstituert som en ambientmusikkens standardøvelse. Biosphere har gjort det, blant annet på finfine Shenzhou (2003), med musikk av Debussy som forelegg, og Atom TM har gjort det, også han med utgangspunkt i Winterreise. Se for øvrig posten Hvorfor ikke Grieg? 

Og for et par dager siden slapp Biosphere L'incoronazione di Poppea et verk basert på den italienske barokkomponisten Claudio Monteverdis opera ved samme navn. De fleste sporene følger således  oppskriften gitt over, bygget rundt repetisjoner av fragmenter fra en innspilling av originalverket. Første halvdel føles da også som litt tam, som nettopp en standardøvelse. I liten grad blir strategien gjenstand for justeringer og de enkelte sporene forblir kun et sett fragmenter kjørt gjennom en splicer. Men så, på spor 9, "Mutata", skjer det noe. Produksjonen begynner å strekke seg mot å være noe mer enn fragmentert representasjon, subtile detaljer fører til progresjon i repetisjonene, og derfra og ut, er lytteopplevelsen upåklagelig. Anbefales.

      

ENO #8 (2, 2012)

ENO #8 (2, 2012) er nå ute, og det med mye godt lesestoff: Blant annet om Stian Westerhus, norsk DJ-kultur, Syd Barret og Sonny Sharrock.

Mitt essay "Akustiske speil" tar for seg kvaliteter ved lyd løsrevet fra sitt opprinnelse og opplevelsen av den og er innom litt Kafka (selvfølgelig), Julia Holter, Hype Williams, Andy Stott og Göran Sonnevie.

ENO #7

I ENO #7 som nå er ute for salg kan min artikkel "Til stillhetens pris" leses.

Det er verdt å nevne at Audun Vinger i Vinduet har hyllet utgaven som den mest interessant utgaven til nå. Han skriver blant annet at ENO "antakelig [er] det aller beste rene musikkmagasinet i verden akkurat nå." Ikke verst. Gratulerer med den, ENO!

Les artikkelen påVinduet.no.

Min artikkel utgjør for øvrig den tredje delen i hva jeg tenker på som en essay-triologi bestående av

• "Kafka. Spilleliste" i Vinduet i høst (august, 2011)

• "I Saturns tegn" i ENO #6 (november, 2011) om Leland Kirbys musikk

og altså

• "Til stillhetens pris" i ENO #7 (mars, 2012) om Morton Feldman og stillheten som strategi

som alle tar opp i seg deler av Kafka-arbeidet jeg har bedrevet de siste årene og som jeg langt fra er ferdig med.

Nytt fra Leyland Kirby

Ny 7" fra James Leyland Kirby på Snug Life. Kan høres her:

SNUG 04: Leyland Kirby - We Have At Last Come Home by snugliferecords

I novemberutgaven av Eno kan også min Kirby-artikkel leses.