For noen år siden arbeidet jeg med en roman hvor jeg forestilte meg hva som hadde skjedd dersom Franz Kafka ikke hadde dødd av tuberkulose i 1924, overlevd Gestapo og slik mange av hans jødiske kolleger gjorde, emigrert til Amerika på slutten av 1930-tallet. To år med arbeid som havnet i skrivebordsskuffen. Helt til nå da jeg har lurt inn seksjoner fra dette arbeidet i et par nylig publiserte essays i henholdsvis musikkbladet Eno og på bloggen til litteraturtidsskriftet Vinduet.
Først til Vinduet:
Franz Kafka og The Beat Generation
Bildet er tatt i 1943 på Morningside Heights, ved Columbia University på Manhattan i New York, der de tre aspirerende beatpoetene studerte.
Så hva er feil? Kafka selvfølgelig. I 1943 ville han ha vært død i 19 år.
Og pga mine særdeles manglende evner med PS3, burde det ikke være vanskelig å se at bildet er fake.
Uansett synes bildet fint å illustrere "Internetthymne #7" på Vinduet.no der jeg forestiller meg et møte mellom Kafka de unge forfatterne på Morningside Heights som skulle bli The Beat Generation. Far fetched kanskje, eller ikke: Les saken!
Klippet ut av bildet og erstattet med Kafka, er den mindre kjente Hal Chase AKA Chad King i On the Road. Det var i følge usikre kilder Chase som introduserte Kerouac til Neil Cassidy.
Franz Kafka og John Cage
Siste Eno ligger ikke på nett men må kjøpes på papir, i f eks Narvesen. Det er verdt det. I et essay som egentlig handler om Stravinskij og Vårofferet gjør jeg mot slutten en billig Norge Rundt-verdig vending i teksten for å styre den over på Kafka.
Jeg skriver:
Igor Stravinskij emigrerte til USA på slutten av 1930-tallet. Om Kafka hadde overlevd tuberkulosen på 1920-tallet og Gestapo på 1930-tallet, fått ordnet med de rette papirer og visum og således kommet seg om bord på en Atlanterhavskrysser, senest i 1939 eller 1940, ville han ved ankomst i New Yorks havn se at han hadde tatt feil. Det var ikke et sverd Frihetsgudinnen hevet mot himmelen, slik han hadde skrevet i «Fyrbøteren», men en fakkel. Det er mulig å forestille seg Kafka stående på dekk, mildt forundret over synet av den kolossale, innsvøpte kvinnen der hun materialiserer seg ut av morgentåken.
En ikke umulig tanke: Manhattan, Kafka. Snaut seksti år gammel. Og han ville vært i godt selskap. Helt fra tidlig på 1930-tallet hadde europeiske kunstnere og intellektuelle flyktet til Amerika og på Manhattan hadde det etablert seg et betydningsfullt eksilmiljø – et skyskraper-Weimar – med folk som Herman Broch, Theodor Adorno, Max Horkenheimer, Kurt Weill, Isaac Singer, Sigrid Undset, Hannah Arendt, Klauss Mann, Stefan Wolpe, Hans Eissler, Ernst Toller – mange av de samme som preget Berlin på tjuetallet. Der kunne han også møtt igjen sin gamle forlegger, Kurt Wolff. Det er mulig å forestille seg Kafka ved spisebordet hjemme hos Wolff, sammen med Wolffs kone Helen og deres musikalske sønn Christian. Kanskje samtalende om Europa som hadde gått opp i røyk, om forbindelser som finnes tilfeldigheter i mellom. Det er mulig å forestille seg Kafka, etter middagen, stående ved pianoet, lyttende til Christian, spillende under oppsyn av pianolærerinnen Grete Sultan som senere introduserte Christian for John Cage (som fikk I Ching av Christian) og Morton Feldman (som kalte Christian en «Orfeus i joggesko»). Og kanskje lente Kafka seg over klaveret og hvisket noe til Christian, noe om stillhet og utveier.
Det er mulig å forestille seg Kafka i foajeen på MoMa før eller etter en konsert med John Cage. Wolff introduserer Kafka for Cage. Ja, det er mulig å forestille seg et møte mellom to så umulige karakterer, på samme sted til samme tid. Men hva Cage sa til Kafka, og hva Kafka sa til Cage, det forblir uklart.
Og jeg har forsøkt å skrive ned samtalen, men totalt uten hell. Jeg klarer ikke å legge replikker i munnen på hverken Kafka eller Cage. Jeg kan bare forestille meg dem stående der, i hver sin tynne, smale skikkelse, ved siden av hverandre, ukomfortable, trette, oppspilte.
Kanskje blir det med høflighetsfrasene. Eller kanskje Cage har lest noe av Kafka og sier noe oppmuntrende. Eller kanskje Kafka har satt pris på musikken og gir et kompliment. Kanskje hvisker de noe til hver andre. Kanskje ikke.
Jeg skal lage dette bildet også, men det blir senere.
