Roland Barthes 100

En viktig inspirasjon for min essayistiske praksis har vært den franske essayisten og teoretikeren Roland Barthes. Og i år feires det at det er hundre år siden han ble født. Om han ikke hadde blitt påkjørt av en bil i Paris og dødd i 1980.

I Barthes arbeider har jeg funnet veiledende inspirasjon til så mye av det jeg opp gjennom årene har beskjeftiget meg med, som de mytologiske strukturer hos Salman Rushdie, som reklames produksjon av samtidsmyter, om det henførende i nocturnal musikk, om de tusen innganger til Franz Kafkas liv og verk, om melk som totemdrikk.

Her er en liten tekst, en slags poesi, jeg skrev en gang, bygget over et avsnitt fra Barthes bok Lysten ved teksten, et avsnitt jeg opplevde som så fint at jeg måtte isolere og spre det utover arket, slik at det skulle få fungere alene, svelle i sin hyllest til det komplekse og motsetningsfulle:

Slik talte Barthes

 

Forestill deg et menneske

som avskaffer alle barrierer

alle klassifikasjoner

alle utelukkelser hos seg selv

som kvitter seg med det gamle spøkelset

den logiske motsigelse

et menneske som blander alle slags språk med hverandre

som taust holder ut alle beskyldninger om mangel på logikk og konsekvens

som uten å la seg anfekte møter sokratisk ironi og rettens terror

Dette mennesket ville blitt det mest forhånede i vårt samfunn

Ingen ville vite av henne

Denne antihelten eksisterer

Hun er lytteren i lystens øyeblikk

 

Hun snur den bibelske myten på hodet

og forvirringen er ikke lenger en straff

Soundscape / Roland Barthes

En kveld da jeg satt halvsovende på en benk i en bar, forsøkte jeg for moro skyld å telle opp alle de språk som var innenfor hørevidde: musikk, samtaler, lyden av stoler, glass, en hel stereofoni, slik man for eksempel kan oppfange den på et torv i Tanger (beskrevet av Severo Sarduy). Det snakket også inni meg, og denne såkalte ”indre” tale lignet mye på lydene fra torget, dette trinnvise mønsteret av svake stemmer som kom til meg utenfra: jeg var på en offentlig plass, en souk, gjennom meg passerte små ord, små syntagmer, brokker av en formulering og det ble ikke til noen setning, som om dét skulle ha vært det grunnleggende prinsipp for et slikt språk. Denne tale, som både var svært kulturell og svært vill, var først og fremst leksikalsk, sporadisk; den etablerte seg hos meg – gjennom sin tilsyenlatende strøm – en definitiv diskontinuitet: Denne ikke-setningen var slett ikke et eller annet som bare ikke hadde hatt kraft nok til å bli en setning, den var slett ikke noe forut for setningen: den var: det som evig, suverent er utenfor setningen.