1
Lørdags formiddager. Særlig om vinteren. På klare dager, når dagslyset for noen korte timer trenger gjennom takvinduene og gjør stuerommet klart og skinnende. Da har jeg til vane å sette på Franz Schuberts Die Winterreise. Jeg liker hvordan det lette pianospillet under den dystre baritonen setter den svarte kaffen i perspektiv. Uten at jeg skal utdype det. Det er en vane. Som har blitt til en lyttepraksis. Som igjen har ført til at jeg ikke synes det er passende å spille platen i andre årstider.
Om sommeren spiller jeg derimot Schuberts Goethe-Lieder.
Av sammensatte årsaker kjøpte jeg en CD med Goethe-Lieder en dagen derpå-type dag. Jeg skulle hente bilen, som jeg hadde satt igjen på andre siden av byen fra hvor jeg bor, og hvor jeg kvelden før hadde vært på fest. På veien stakk jeg innom Platekompaniet og kom ut igjen med Schuberts Goethe-Lieder. Fordi det var en fin sommerdag kjørte jeg ut til Ingierstrand for å svømme av meg fyllesjuken. Slik tok kroppen form. I Golfen på vei ned E18 med Goethe-Lieder på anlegget.
Slike hverdagsscenarier knyttet til lyttepraksis er ikke uvanlig. Forskjellig musikk til forskjellig tid. Og det er relativt tilfeldig hvordan vi kontekstualiserer musikk i tid og rom.
2
Nå har James Leyland Kirby aka The Caretaker gitt ut sin filmmusikk til Patience (After Sebald), en plate hvis musikk er basert på et gammelt opptak og utgivelse av Schuberts Die Winterreise. Det er en musikk som er laget ut fra en kjent kirbysk strategi, hvordan han tar et utsnitt av et forelegg, dynker det i reverb og setter det i repetisjon (for å si det enkelt). På samme måte som med vakre An Empty Bliss Beyond This World fra i fjor, ligger signifikansen i snittet som er gjort med umiskjennelig fingerspissfølelse.
Et utbrudd av applaus skaper et lag av hvit støy under en loopa pianofigur. Overflate støy, knitring, mikroskopiske feil, skeive klangslag ol. danner utgangspunktet for spor som i sin utstrekning gir en utflytende ambient tekstur hvor subtile, nesten umerkelige endringer i repetisjonene skaper følelse av fremdrift, men for alltid å unndra seg målet.
Og Kirbys reinterpretasjon av Die Winterreise er det perfekte lydsporet til Sebalds fragmenterte fortellinger og deprimerende syn på menneskeheten, både konseptuelt og auditivt. Schuberts sangsyklus tematiserer vandringen som en bevegelse innover i sjelens dunkle landskaper, og i meditasjon over håpløshet, ensomhet og tap knyttes Sebald, Kirby og Schubert sammen.
Hør albumet her:
3
Musikken er produsert til regissør Grant Gees «filmessay» Patience (After Sebald) som er en meditasjon over den tysk-britiske forfatteren W. G. Sebalds roman Saturns ringer. Filmen har jeg ikke sett, men den har blitt beskrevet som en meditativ reise gjennom de bleke, melankolske kystlandskapene i East Angelicam Suffolk, samme sted som var orienteringspunkt for samlingen memoarer og reisenotater som utgjør Sebalds bok.
Saturns ringer er en anakronistisk samling til dels usammenhengende fortellinger samlet sammen etter Sebalds vandringer i det over nevnte Suffolk-landskapet. Etter dyptgående opplevelser av «den lammende gruen» etter å ha stått «ansikt til ansikt med sporene av ødeleggelse» blir den reisende innlagt på sykehus i Norwich. Sengeliggende, «i en tilstand av nærmest fullstendig ubevegelighet» og «overveldet av forestillingen om at avstandene [han] hadde vandret (...) ugjenkallelig var skrumpet inn til et eneste blindt og døvt punkt», begynner han å skrive sine memoarer.
Tittelen på boka, Saturns ringer, henviser til ideen om Saturn som melankoliens planet ettersom Saturn er planeten med de tregeste omdreiningene, den samme treghet som kjennetegner melankolien i form av digresjoner, forsinkelser, ensomhet (og som er truende til å knuse alt liv som i Lars Von Triers film Melancholia).
Vandringen har ikke et mål, og om den noen gang har hatt det, er det i så fall glemt. Man går i ringer.
4
Vandringsmotivet utforsket Kirby også på The Stranger-albumet Bleaklow i 2005, en plate som gjenga et dystert bilde av det nordengelske heilandskapet tittelen referer til.
5
Samtidig som Kirby med Patience ... gir Gees film og Sebalds bok et passende lydspor, skriver han seg inn i en musikalsk tradisjon – reinterpretasjonen, det å jobbe videre med et eksisterende verk, i denne sammenheng en spesifikk innspilling og utgivelse, et konkret fysisk objekt – vinylplaten – og trekke ut kvaliteter fra dette som ikke er betont i originalversjonen, om jeg kan driste meg til å snakke om noe slikt som en originalversjon, men som like fullt finnes der om man lytter godt etter.
Et eksempel er Hans Zenders Schubert’s Winterreise A Composed Interpretation fra 1995.
«There is no such thing as an interpretation that is true to the original», skriver Zender i CD-omslaget.
Bortsett fra at han har endret en masse ting, fortsetter han, som instrumenter, konsertsaler, viktigheten i marginale noter – må man huske at hver note i et manuskript primært er en utfordring til handling og ikke en eksplisitt beskrivelse av en lyd. Den kreative innsatsen, temperamentet og intelligensen hos en utøver, og sensibiliteten utviklet under påvirkning av utøverens egen tid, er også behøvd for å skape en levende og inspirerende fremførelse. Slik blir noe av utøverens egenart overført til verket. Utøveren blir en medforfatter.Skriver altså Zender.
Dette gjelder ikke bare for instrumentalister, men også for avspilling og prosessering av allerede eksisterende versjoner. Om Hans Zender står i den europeiske tradisjonen med papirmusikk og der utfordrer ideen om originalen og gjengivelsens usannhet, står Kirby i den nye tradisjoen hvor en spesifikk innspilt versjon med et konkret lydlig uttrykk står som original heller enn papirnedtegnelsen, noe som åpner for helt nye strategier for reinterpretasjon.
6
Å spille av en plate på en platespiller i et rom er også en interpretasjon, gjennom valg av tid og sted.
Å digitalisere musikken fra en vinyl for så å publisere den på YouTube er også en reinterpretasjon. Overflatestøyen blir digitalt integrert med den innspilte musikken. Støyen er ikke lenger til å skille ut. Den er der. Som her på denne versjonen av Leonard Bernsteins versjon fra 1958 av Stravinskys Le Sacre du Printemps:
