Å sovne til Keith Rowe

En gang sovnet jeg under en konsert med Keith Rowe i København. Fordi jeg satt på første rad i det lille lokalet, var det også helt sikkert at Rowe merket seg tilstanden min. Jeg våknet i hvert fall i det han proklamerte lakonisk at konserten var over, for hans del, men den er ikke det for dere, sa han med henvisning til oss i salen. Han hadde nemlig festet en elektrisk vifte over strengene på gitaren slik at gitaren ville spille videre også etter at han hadde gått av scenen. – Kjøp øl, sa han. – For all del, ikke hør etter.

Det var for øvrig sammensatte grunner til at jeg sovnet. Til dels var det fordi jeg var svært trøtt og hadde drukket vin og til dels fordi jeg den våren hadde tatt i bruk et par synsbriller som jeg stadig forvekslet med følelsen av å ha på meg solbriller. Alltid når jeg har på meg solbriller lukker jeg øynene og glir uforbeholdent inn i søvnen.

Nattlyssnare

Essaysamlingen Prag (No Exit) (Bonnier Essä, 2002) av Steve Sem-Sandberg åpner med teksten «Akustiska minnen» hvis første to setninger lyder slik: «Jag återvänder til Prag tilsammans med poeten och nattlysnaren. Vet ni vad en nattlyssnare är?» Det første som slår meg er at begrepet «nattlyssnare» betegner den poetiske ekvivalenten til Schafers begrep «Earwitness» og jeg er inne på noe. En «nattlyssnare» er en som lytter til byens lyder, skriver Sem-Sandberg og gir meg videre assosiasjoner til et mytologisk vesen, som et minne av noe fra den sentraleuropeiske folkloren, slik som Kafkas grålodne synagogedyr eller den paranoide stillhetssøkende muldvarpen (men stillheten muldvarpen søker finnes ikke; ikke slik Kafka søkte den da han ønsket seg ned i en mørk, lukket kjeller hvor han uforstyrret kunne skrive, avskåret fra all kontakt med andre mennesker), noe som kommer ut om natten, som engstelig beveger seg rundt i byens smug, mellom skorsteinene på takene, som værer lydene fra bygårdene, fabrikkene, trafikken, restaurantene, menneskene, som i sin redsel holder seg skjult på et høyt punkt hvor den har oversikt over hele dette soundscapet – hele byens akustiske lekasje.

«Natten är den klart lämpligaste tiden om man vill lyssna efter läckor, liksom helger är at föredra framför vardagar och vintertid framför sommar», skriver Sem-Sandberg. I nattlyssnarens ører

brusar og skvalar det i rör och ledningar; ibland knäpper det bara som det knäppar i små urverk; i andra fall kan man höra hela byggnadar sjunga, en sonisk vibration liknande dem som uppstår i vanten på en båt eller i armeringjärnen på en byggarbetsplats när det er kallt ute och vinden ligger på.

Å være nattlyssnare er et yrke: «I det här yrket utvecklar man sin hörsel. Nattlyssnaren kan höra män famna sine kvinnor (...); han kan höra köksfläktar brusa, tvättmaskiner mala, dörrar knarra och slå.» Det er nattlyssnarens jobb å registrere spillet og å notere byens ukurantheter, dens ulyder, dens sår og fragmenter. Jeg satt en gang slik om natten sammen med en kamerat i Barcelona, på en knaus i Parc de l'Estació del Nord og så ut over byen og lyttet til den lett vibrerende og panoramisk dronen – en akkustisk lekkasje, mild som sommernatten med sine klare og distinkte lyder, samtidig uforsonelig og grenseløs – et monster vi for et øyeblikk holdt i tømme men som vi snart måtte overgi oss til når vi før eller siden klatret ned i gjen fra knausen og ufortrødent steg ned i underverdenen, lik en Odyssevs og en Orfeus – og lot oss oppta av byen og natten og lydene, slik livet alltid overgår oss når vi står midt i det. Men enn så lenge var vi nattlyssnare.

Soundscape / Roland Barthes

En kveld da jeg satt halvsovende på en benk i en bar, forsøkte jeg for moro skyld å telle opp alle de språk som var innenfor hørevidde: musikk, samtaler, lyden av stoler, glass, en hel stereofoni, slik man for eksempel kan oppfange den på et torv i Tanger (beskrevet av Severo Sarduy). Det snakket også inni meg, og denne såkalte ”indre” tale lignet mye på lydene fra torget, dette trinnvise mønsteret av svake stemmer som kom til meg utenfra: jeg var på en offentlig plass, en souk, gjennom meg passerte små ord, små syntagmer, brokker av en formulering og det ble ikke til noen setning, som om dét skulle ha vært det grunnleggende prinsipp for et slikt språk. Denne tale, som både var svært kulturell og svært vill, var først og fremst leksikalsk, sporadisk; den etablerte seg hos meg – gjennom sin tilsyenlatende strøm – en definitiv diskontinuitet: Denne ikke-setningen var slett ikke et eller annet som bare ikke hadde hatt kraft nok til å bli en setning, den var slett ikke noe forut for setningen: den var: det som evig, suverent er utenfor setningen.

Om "Fra Soundscapes" (Gruppe 10)

Jeg vet ikke helt hva jeg får ut av dette, men her er i hvert fall et par korte omtaler av "Fra Soundscapes" som stod i antologien "Gruppe 10" fra Kolon.

I den nyutkomne boken «Gruppe 10» har Tore Stavlund skrevet noen små tekster om en mann som er på besøk hos en kvinne kalt S, hvis kjæreste kalt M nettopp har flyttet ut. «Jeg så ingen tegn på at M hadde bodd der, men fordi jeg ikke kjente M, ville jeg ikke spekulere i hvorfor. For meg var han bare et løst konsept.» Skriver Stavlund.

Tore Stavlund minner meg om at det er den litterære stemmen det kommer an på, om den har festet seg i den som skriver, og om den fester seg i den som leser. Det er der det eventuelle talentet ligger.

Knut Hoem, NRK

(...) Tore Stavlunds Soundscapes, der lyd og stillhet krysses med lyd og mørke.

Ingmar Lemhagen, Klassekampen

Den flate linjen

Den flate linjen i lyden forekommer som et resultat av hastighet. Rytmiske impulser pluss fart erlik tonehøyde. Når impulser blir dratt opp i tempo til over tjue forekomster i sekundet, så smelter forekomstene sammen og blir oppfattet som en sammenhengende, flat linje.

Lyden av menneskegange blir dratt opp i hastighet slik at det blir til lyden av en bil. Lyden av hestehover blir dratt opp til lyden av et tog eller et fly. Lyden av kuleramme blir til lyden av summingen fra datamaskiner.

Henri Bergson spurte en gang om hvordan det ville føles om tempoet ble dratt opp på alle hendelser i universet. Helt enkelt, svarte han, ville vi føle et stort tap av bredde i vår erfaring av verden. Og nå har det skjedd. Diskrete, distinkte lyder har veket for de flate linjene og støyen fra maskinene som preger det moderne livet har gjort oss apatiske.

Det suser.

slik talte Vergil

mye av det som er skjønt her på jorden

sangen demringen over sjøen strengetonen

hennes stemme et vers en hage

– alt dette kan få mennesket til å lytte

og det er ikke underlig at den orfeiske kunst ble tillagt makt

til å tvinge elven til å endre sitt løp

til mildt temmende å lokke til seg dyr

til å bevege beitende kveg på gressgangenetil å stanse stille opp

– for å lytte

(et ønske for kunstnergjerningen

som ikke en gang orfeus kunne oppnå

det vil si en overvurdering av dikterkunsten)

musikk uttrykker verden

musikk uttrykker verden

poesien

ordene

de abstrakte begreper

uttrykker verden gjennom representasjon

dette skjer i kraft av leserens forestilling

derfor bør ordene i minst mulig grad blande seg med musikken

og forkleine dens potensial

det man søker å fange inn ved hjelp av begrepene

det setter begrepene sitt forkleinende preg på

således frambringes bare tanken om følelesen og ikke følelsen selv

hvem er i stand til å gi ord til den poesi

som ligger til grunn for en forening av alle elementer

diktningen må melde pass

ordene er for svake organer til en slik oppgave

like sikkert som at musikken er en selvstendig kunstart

den mektigste av dem alle

som oppnår sine mål fullt og helt med egne midler

like sikkert er det at den ikke trenger sangens ord eller handlingen i en opera

musikken kjenner bare tonene

men ikke årsakene som frambringer disse

ordene er et fremmed tillegg av underordnet verdi i forhold til musikken

da tonenes virkning er uforholdsmessig mye sterkere

mer ufeilbarlige og raskere enn ordene

ordene må derfor når de føyes sammen med musikken

kun innta en helt underordnet stilling

og føye seg fullstendig etter musikken