Wolfgang Voigt – Kafkatrax 1.1 / 1.2 (Profan / Kompakt)

”Does it sound like Kafka? It is Kafka!”

- Morton Feldman

Om det faktisk låter som Kafka er vanskelig å si, men lydkilden musikken bygger på (foruten basstromma) er en Kafka-lydbok. Det er snakk om tre 12”-vinyler med håndmalte omslag trykket kun i 199 eksemplarer. På etiketten vises ansiktet til Voigt redigert inn i et portrett av Kafka. Musikken er umiskjennelig voigtsk. Den pulserende firetakts basstromma og de repetative enkle bassgangene legger en bunn for flere lag med lyd. Fem oktaver med stemmefragmenter danner et dynamisk spekter. Fragmentene er vekselsvis gjengitt med gjenkjenbar semantikk eller prosessert i en slik grad at lydene fremstår mer som noe fra en synth. Andre steder har stemmefragmentene blitt pålagt klang eller reverb slik at fonetikken flyter ut og blir utydelig. Å definere tekstene fragmentene er tatt fra synes umulig.

Den konseptuelle komposisjonsmetoden benyttet på Kafkatrax knytter an til en samplebasert tradisjon som har utviklet seg det siste tiåret. Vellykket anvendt er metoden blant andre av komponist og produsent Matthew Herbert. På hans storbandprosjekt Matthew Herbert Bigband er musikken bygget opp rundt samples laget på lyd prosessert ut fra politiskanalytisk litteratur – som den dumpe lyden av en bok som faller i gulvet – eller ødeleggelse av høyrepopulistiske aviser. Under en fremføring av prosjektet på Blå i Oslo anvendte han VG som utgangspunkt for et rytmespor. Et annet prosjekt i denne tradisjonen er våre egne Ost & Kjeks. I hvert fall i utgangspunktet baserte de all lyd i sin musikk på samples fra ost og kjeks. Deres konserter kunne således være en grisete affære.

Voigt, som er tilknyttet det tyske plateselskapet Kompakt, har en ikke ubetydelig katalog innenfor tysk og europeisk moderne elektronisk musikk som ambient dub og minimal techno. Han er kjent under et dusin alias blant annet GAS, Studio 1 og Mike Ink.

Kafkas grammofoner #1

Juliusgaten hvor rettslokalene til domstolen som fører prosessen mot Josef K er en gate med ”helt ensformige hus, høye grå leiegårder som var bebodd av fattigfolk”:

Nå søndag morgen var de fleste vinduene opptatt, menn i skjorteermene lente seg ut og røkte eller holdt små barn forsiktig og ømt ved vinduskarmen. Andre vinduer var fylt opp av sengetøy, og over de høye stablene så man av og til et flyktig kvinnehod emed utslått hår. Man ropte til hverandre over gaten, et slikt tilrop førte akkurat til en voldsom latter rett over hodet på K. Regelmessig fordelt bortover gaten lå forskjellige matvarebutikker under gatenivå (...). Der gikk kvinner ut og inn eller stod på trappetrinnene og småpratet. En grønnsakshandler som anbefalte varene sine opp mot vinduene var like uoppmerksom som K. og hadde nesten kjørt ham overende med kjerren sin. I samme øyeblikk begynte en grammofon, som hadde uttjent sin tid i en bedre bydel, sitt morderiske spill.

Grammofonen til slutt i avsnittet, er et poeng. Før første verdenskrig – Prosessen ble skrevet i 1914 – var ikke grammofoner spesielt utbredt, og antageligvis sjeldne i de sentraleuroepiske byenes fattigstrøk. Informasjonen om at grammofonen har ”uttjent sin tid i en bedre bydel” er derfor nødvendig for å bevare troverdigheten i plasseringen av grammofonen. Så hvorfor er den så plassert der? Hva er et ”morderisk spill”?

Lyden fra grammofonen – mekanisk, diskant, spisst, gjennomtrengende (kanskje er det Brahms eller Wagner, kanskje en preussisk marsj, kanskje Dvorak – skjærer som en kviv gjennom gatestøyen av stemmesurr, rop og latter, ikke ulikt de knivskarpe fiolinhvinene i Hitchcocks Psycho. Den mekaniske lyden skjærer inn i de tette akustiske omgivelsene og skaper et klaustrofobisk og truende uforutsigbart miljø for Josef K å bevege seg inn i, et av Kafkas mange cinematiske lydbilder.

Rossolo-antydning #1

Lite om ingenting ved Kafkas biografi eller verk vitner om at han kjente til Luigi Rossolos manifest fra 1913 «The Art of Noises: Futurist Manifesto». Likevel kan det spekuleres i om han kjente til de ideer som kom til uttrykk i manifestet. Kafkas akustiske følsomhet tenderer mot å sette begrep på den samme estetikk som Rossolo etterlyste. «Today, Noise is triumphant and reigns sovereign over the sensibility of men» skrev Rossolo og påpekte hvordan den industrielle revolusjon hadde tilført det urbane miljøet nye lyder. Dette er Rossolos poeng: Han kritiserte musikken for å være snever og ettersøkte en estetikk som åpnet opp for nye akustiske inntrykk: «We must break out of this limited circle of sounds and conquer the infinite variety of noise-sounds» (11) – ikke ulikt hvordan Kafka åpnet teksten for lyd, som for eksempel i Prosessen hvor Josef K i det han går inn i Juliusgaten hvor rettslokalene til domstolen som fører prosessen mot han, en gate med «helt ensformige hus, høye grå leiegårder som var bebodd av fattigfolk», opplever en kakfoni av akustisk og elektrisk støy:

Nå søndag morgen var de fleste vinduene opptatt, menn i skjorteermene lente seg ut og røkte eller holdt små barn forsiktig og ømt ved vinduskarmen. Andre vinduer var fylt opp av sengetøy, og over de høye stablene så man av og til et flyktig kvinnehod emed utslått hår. Man ropte til hverandre over gaten, et slikt tilrop førte akkurat til en voldsom latter rett over hodet på K. Regelmessig fordelt bortover gaten lå forskjellige matvarebutikker under gatenivå (...). Der gikk kvinner ut og inn eller stod på trappetrinnene og småpratet. En grønnsakshandler som anbefalte varene sine opp mot vinduene var like uoppmerksom som K. og hadde nesten kjørt ham overende med kjerren sin. I samme øyeblikk begynte en grammofon, som hadde uttjent sin tid i en bedre bydel, sitt morderiske spill.

Fra Livet bruksanvisning av Georges Perec, Kapittel 1

Jo, det kunne begynne slik, her, på denne måten, på en litt tung og treg måte, på dette nøytrale stedet som tilhører alle og ingen, hvor folk går forbi hverandre nesten uten å se hverandre, hvor livet i gården gir gjenlyd, fjernt og regelmessig. Av det som foregår bak leilighetenes tunge dører, oppfatter man vanligvis ikke annet enn disse bruddstykker av et ekko, disse brokker, disse skår, disse skisser, disse biter, disse hendelser og begivenheter som utspiller seg i det man kaller "fellesområder", disse små, filtrerte lydene som det røde linteppet kveler så snart man har passert det, disse forstre av felles liv som alltid stanser på trappeavsatsen. (15)

En tanke

I et hotellrom i London lå jeg i et badekar med hodet omsluttet av vann. Liksom lukket inn i et rumlende klangrom gjenkjente jeg den samme flytende, mørke kvaliteten jeg søker i musikken og mens jeg lå der og lyttet vokste det frem en tanke om at jeg ikke lenger ville trenge innspilt musikk for å få dekket behovene mine. Etterpå da jeg sto og størket meg kjente jeg likevel en viss ambivalens til denne tanken. Hvis klangrommet jeg hadde vært lukket inne i bar i seg et minne om havgapet, hadde det i så fall også i seg en eim av badesalt.

Hensynsløst anarki

At all musikk alltid er underlagt trusselen om når som helst å bli avbrutt til fordel for noe helt annet er dette et eksempel på: En desemberkveld for noen år siden like oppunder jul inviterte jeg noen venner til middag. Under den første delen av kvelden spilte jeg vinylplater, men da brennevinen kom på bordet og gjestenes beskjedenhet avtok, holdt ikke lenger vinylsamlingen tritt med de referensielle behov som meldte seg. Fordi alle gjestene var ivrige musikkonsumenter ble snart den første iPod’en koblet til stereoanlegget. Etter det var det ingen vei tilbake. Den ene avspilleren ble skiftet ut med den andre. Alle spor ble underlagt referansehelvetets hensynsløse anarki.

Å sovne til Keith Rowe

En gang sovnet jeg under en konsert med Keith Rowe i København. Fordi jeg satt på første rad i det lille lokalet, var det også helt sikkert at Rowe merket seg tilstanden min. Jeg våknet i hvert fall i det han proklamerte lakonisk at konserten var over, for hans del, men den er ikke det for dere, sa han med henvisning til oss i salen. Han hadde nemlig festet en elektrisk vifte over strengene på gitaren slik at gitaren ville spille videre også etter at han hadde gått av scenen. – Kjøp øl, sa han. – For all del, ikke hør etter.

Det var for øvrig sammensatte grunner til at jeg sovnet. Til dels var det fordi jeg var svært trøtt og hadde drukket vin og til dels fordi jeg den våren hadde tatt i bruk et par synsbriller som jeg stadig forvekslet med følelsen av å ha på meg solbriller. Alltid når jeg har på meg solbriller lukker jeg øynene og glir uforbeholdent inn i søvnen.