Kafkas grammofoner #1

Juliusgaten hvor rettslokalene til domstolen som fører prosessen mot Josef K er en gate med ”helt ensformige hus, høye grå leiegårder som var bebodd av fattigfolk”:

Nå søndag morgen var de fleste vinduene opptatt, menn i skjorteermene lente seg ut og røkte eller holdt små barn forsiktig og ømt ved vinduskarmen. Andre vinduer var fylt opp av sengetøy, og over de høye stablene så man av og til et flyktig kvinnehod emed utslått hår. Man ropte til hverandre over gaten, et slikt tilrop førte akkurat til en voldsom latter rett over hodet på K. Regelmessig fordelt bortover gaten lå forskjellige matvarebutikker under gatenivå (...). Der gikk kvinner ut og inn eller stod på trappetrinnene og småpratet. En grønnsakshandler som anbefalte varene sine opp mot vinduene var like uoppmerksom som K. og hadde nesten kjørt ham overende med kjerren sin. I samme øyeblikk begynte en grammofon, som hadde uttjent sin tid i en bedre bydel, sitt morderiske spill.

Grammofonen til slutt i avsnittet, er et poeng. Før første verdenskrig – Prosessen ble skrevet i 1914 – var ikke grammofoner spesielt utbredt, og antageligvis sjeldne i de sentraleuroepiske byenes fattigstrøk. Informasjonen om at grammofonen har ”uttjent sin tid i en bedre bydel” er derfor nødvendig for å bevare troverdigheten i plasseringen av grammofonen. Så hvorfor er den så plassert der? Hva er et ”morderisk spill”?

Lyden fra grammofonen – mekanisk, diskant, spisst, gjennomtrengende (kanskje er det Brahms eller Wagner, kanskje en preussisk marsj, kanskje Dvorak – skjærer som en kviv gjennom gatestøyen av stemmesurr, rop og latter, ikke ulikt de knivskarpe fiolinhvinene i Hitchcocks Psycho. Den mekaniske lyden skjærer inn i de tette akustiske omgivelsene og skaper et klaustrofobisk og truende uforutsigbart miljø for Josef K å bevege seg inn i, et av Kafkas mange cinematiske lydbilder.

Rossolo-antydning #1

Lite om ingenting ved Kafkas biografi eller verk vitner om at han kjente til Luigi Rossolos manifest fra 1913 «The Art of Noises: Futurist Manifesto». Likevel kan det spekuleres i om han kjente til de ideer som kom til uttrykk i manifestet. Kafkas akustiske følsomhet tenderer mot å sette begrep på den samme estetikk som Rossolo etterlyste. «Today, Noise is triumphant and reigns sovereign over the sensibility of men» skrev Rossolo og påpekte hvordan den industrielle revolusjon hadde tilført det urbane miljøet nye lyder. Dette er Rossolos poeng: Han kritiserte musikken for å være snever og ettersøkte en estetikk som åpnet opp for nye akustiske inntrykk: «We must break out of this limited circle of sounds and conquer the infinite variety of noise-sounds» (11) – ikke ulikt hvordan Kafka åpnet teksten for lyd, som for eksempel i Prosessen hvor Josef K i det han går inn i Juliusgaten hvor rettslokalene til domstolen som fører prosessen mot han, en gate med «helt ensformige hus, høye grå leiegårder som var bebodd av fattigfolk», opplever en kakfoni av akustisk og elektrisk støy:

Nå søndag morgen var de fleste vinduene opptatt, menn i skjorteermene lente seg ut og røkte eller holdt små barn forsiktig og ømt ved vinduskarmen. Andre vinduer var fylt opp av sengetøy, og over de høye stablene så man av og til et flyktig kvinnehod emed utslått hår. Man ropte til hverandre over gaten, et slikt tilrop førte akkurat til en voldsom latter rett over hodet på K. Regelmessig fordelt bortover gaten lå forskjellige matvarebutikker under gatenivå (...). Der gikk kvinner ut og inn eller stod på trappetrinnene og småpratet. En grønnsakshandler som anbefalte varene sine opp mot vinduene var like uoppmerksom som K. og hadde nesten kjørt ham overende med kjerren sin. I samme øyeblikk begynte en grammofon, som hadde uttjent sin tid i en bedre bydel, sitt morderiske spill.

Fra Livet bruksanvisning av Georges Perec, Kapittel 1

Jo, det kunne begynne slik, her, på denne måten, på en litt tung og treg måte, på dette nøytrale stedet som tilhører alle og ingen, hvor folk går forbi hverandre nesten uten å se hverandre, hvor livet i gården gir gjenlyd, fjernt og regelmessig. Av det som foregår bak leilighetenes tunge dører, oppfatter man vanligvis ikke annet enn disse bruddstykker av et ekko, disse brokker, disse skår, disse skisser, disse biter, disse hendelser og begivenheter som utspiller seg i det man kaller "fellesområder", disse små, filtrerte lydene som det røde linteppet kveler så snart man har passert det, disse forstre av felles liv som alltid stanser på trappeavsatsen. (15)

En tanke

I et hotellrom i London lå jeg i et badekar med hodet omsluttet av vann. Liksom lukket inn i et rumlende klangrom gjenkjente jeg den samme flytende, mørke kvaliteten jeg søker i musikken og mens jeg lå der og lyttet vokste det frem en tanke om at jeg ikke lenger ville trenge innspilt musikk for å få dekket behovene mine. Etterpå da jeg sto og størket meg kjente jeg likevel en viss ambivalens til denne tanken. Hvis klangrommet jeg hadde vært lukket inne i bar i seg et minne om havgapet, hadde det i så fall også i seg en eim av badesalt.

Hensynsløst anarki

At all musikk alltid er underlagt trusselen om når som helst å bli avbrutt til fordel for noe helt annet er dette et eksempel på: En desemberkveld for noen år siden like oppunder jul inviterte jeg noen venner til middag. Under den første delen av kvelden spilte jeg vinylplater, men da brennevinen kom på bordet og gjestenes beskjedenhet avtok, holdt ikke lenger vinylsamlingen tritt med de referensielle behov som meldte seg. Fordi alle gjestene var ivrige musikkonsumenter ble snart den første iPod’en koblet til stereoanlegget. Etter det var det ingen vei tilbake. Den ene avspilleren ble skiftet ut med den andre. Alle spor ble underlagt referansehelvetets hensynsløse anarki.

Å sovne til Keith Rowe

En gang sovnet jeg under en konsert med Keith Rowe i København. Fordi jeg satt på første rad i det lille lokalet, var det også helt sikkert at Rowe merket seg tilstanden min. Jeg våknet i hvert fall i det han proklamerte lakonisk at konserten var over, for hans del, men den er ikke det for dere, sa han med henvisning til oss i salen. Han hadde nemlig festet en elektrisk vifte over strengene på gitaren slik at gitaren ville spille videre også etter at han hadde gått av scenen. – Kjøp øl, sa han. – For all del, ikke hør etter.

Det var for øvrig sammensatte grunner til at jeg sovnet. Til dels var det fordi jeg var svært trøtt og hadde drukket vin og til dels fordi jeg den våren hadde tatt i bruk et par synsbriller som jeg stadig forvekslet med følelsen av å ha på meg solbriller. Alltid når jeg har på meg solbriller lukker jeg øynene og glir uforbeholdent inn i søvnen.

Nattlyssnare

Essaysamlingen Prag (No Exit) (Bonnier Essä, 2002) av Steve Sem-Sandberg åpner med teksten «Akustiska minnen» hvis første to setninger lyder slik: «Jag återvänder til Prag tilsammans med poeten och nattlysnaren. Vet ni vad en nattlyssnare är?» Det første som slår meg er at begrepet «nattlyssnare» betegner den poetiske ekvivalenten til Schafers begrep «Earwitness» og jeg er inne på noe. En «nattlyssnare» er en som lytter til byens lyder, skriver Sem-Sandberg og gir meg videre assosiasjoner til et mytologisk vesen, som et minne av noe fra den sentraleuropeiske folkloren, slik som Kafkas grålodne synagogedyr eller den paranoide stillhetssøkende muldvarpen (men stillheten muldvarpen søker finnes ikke; ikke slik Kafka søkte den da han ønsket seg ned i en mørk, lukket kjeller hvor han uforstyrret kunne skrive, avskåret fra all kontakt med andre mennesker), noe som kommer ut om natten, som engstelig beveger seg rundt i byens smug, mellom skorsteinene på takene, som værer lydene fra bygårdene, fabrikkene, trafikken, restaurantene, menneskene, som i sin redsel holder seg skjult på et høyt punkt hvor den har oversikt over hele dette soundscapet – hele byens akustiske lekasje.

«Natten är den klart lämpligaste tiden om man vill lyssna efter läckor, liksom helger är at föredra framför vardagar och vintertid framför sommar», skriver Sem-Sandberg. I nattlyssnarens ører

brusar og skvalar det i rör och ledningar; ibland knäpper det bara som det knäppar i små urverk; i andra fall kan man höra hela byggnadar sjunga, en sonisk vibration liknande dem som uppstår i vanten på en båt eller i armeringjärnen på en byggarbetsplats när det er kallt ute och vinden ligger på.

Å være nattlyssnare er et yrke: «I det här yrket utvecklar man sin hörsel. Nattlyssnaren kan höra män famna sine kvinnor (...); han kan höra köksfläktar brusa, tvättmaskiner mala, dörrar knarra och slå.» Det er nattlyssnarens jobb å registrere spillet og å notere byens ukurantheter, dens ulyder, dens sår og fragmenter. Jeg satt en gang slik om natten sammen med en kamerat i Barcelona, på en knaus i Parc de l'Estació del Nord og så ut over byen og lyttet til den lett vibrerende og panoramisk dronen – en akkustisk lekkasje, mild som sommernatten med sine klare og distinkte lyder, samtidig uforsonelig og grenseløs – et monster vi for et øyeblikk holdt i tømme men som vi snart måtte overgi oss til når vi før eller siden klatret ned i gjen fra knausen og ufortrødent steg ned i underverdenen, lik en Odyssevs og en Orfeus – og lot oss oppta av byen og natten og lydene, slik livet alltid overgår oss når vi står midt i det. Men enn så lenge var vi nattlyssnare.