"Lyden av sol. Notater"

ENO 3 2012 er ute, og det med en rekke fine saker på musikk jeg liker: Et intervju med Julia Holter av Jenny Hval, gjort på Grønland da Holter spilte på Cafeteatret i juni; intervju med Sonic Youth-trommis Steve Shelley og en lang trommespesial med en fin spilleliste over låter med interessante trommespor.

Mitt essay denne gangen har således blitt gitt overskriften "Øret er en tromme", noe som får stå for ENOs regning, ettersom manuskriptets originale tittel leste "Lyden av sol. Notater". Som vanlig er det snakk om en springende tekst som beveger seg mellom auditive impresjoner, ekfraser, minner og personlige narrativer. Kafka er som vanlig med. Denne gangen også Munch. Og Debussy. Boards of Canada. Og Morton Feldman. The usual suspects altså.

Tema er knytningen mellom hørsel, erindring og forestilling.

Her er således noe musikken jeg skriver om:

Debussys "Sirenes"



Morton Feldmans "For Phillip Guston". I essayet er det S.E.M. Ensembles versjon jeg henviser til. Her er derimot en fin tolkning av David Tudor:



Boards of Canadas "A Beautiful Place Out In the Country":



Boards of Canadas "1969":



CAN - "Last Night Sleep":



LONE - "Spirals":

Karin Boye Kallocain

Hver sommer leser jeg en noe fra «biblioteket» på hytta. Det er fint, tenker jeg, å lese noe som ligger utenfor det vante leseskjemaet mitt, og fordi «biblioteket»  har utviklet seg på et slags organisk vis over flere generasjoner, gjennom snaut åtti år – mine besteforeldres og mine foreldres bøker står blandet med mine – inneholder «biblioteket» en eklektisk variasjon av titler, sjangre og formater, som kan gi noen overraskende leseopplevelser. Noen av de mest beskattede bøkene er den innbundne utgaven av samlede National Geographics fra 1935, Den tyske Bondekrig av Friedrich Engels utgitt på Fram Forlag i 1934 og et utvalg titler fra Sigurd Holes Den gule serie og Lanterne-serien. I sommer leste jeg Karin Boyes Kallocain fra Gyldendals Den gule serie, 1947, en bok farfar fikk i julegave samme år. På forsatsen er det skrevet inn en dedikasjon: «Til min gamle venn Ragnar Stavlund, julen 1947. Ing. Sørheim». 

I omslagets høyre hjørne, har en mus tygget seg gjennom pappen, og inn til side tretten.

Kallocain er dystopisk Science Fiction. Illustrasjonen på omslaget understreker dette ved å vise en robot som på brutalt vis tråkker over maktesløse mennesker. Det er et fint omslag om enn litt misvisende: Det finnes ingen mekaniske roboter i Boyes tekst. I beste fall er det et litt famlende forsøk på å formidle et av romanens motiver: «Slavemenneskets» usolidariske hensynsløshet. Illustratør er ikke oppgitt. På tittelbladet er undertittelen «Roman fra år 2000» ført til, samt en epigraf: «The awful daring and a moment’s surrender / By this and this only we existed. / (T. S. Eliot: The Waste Land)». Oversetter er Veslemøy Thurmann-Moe. Sigur Hoel har skrevet forord.

Hoel skriver: «Karin Boye, en av de edleste dikterskikkelsene som er oppstått i Norden i vår tid, var et dypt ulykkelig menneske». Det var klart at Boye, som hadde begått selvmord i 1941, slet med samfunnets manglende aksept for hennes homoseksualitet. Hoel er således nådeløs mot den unnfallenhet hennes venner og kollegaer viste henne i denne saken, både før og etter hennes død. I minneboken – Karin Boye. Minnen och studier (Bonniers 1942) – går «alle i ring utenom denne ene vanskelige ting» skriver han, og videre at «gamle tiders pietisme og puritanisme har inngått en allianse med kulde og vintermørke og slipper nødig tak i oss,» før han avslutter med å utrope Boye til åndelig, erotisk og kulturell frigjøringskjemper. Det er Hoel i storform.

Angiversamfunnet

Handlingen i Kallocain er lagt til en fjern fremtid – år to tusen. Jordoverflaten er preget av resultatet etter en stor krig, byene er lagt under grunn. «Verdensstaten» er organisert etter totalitære prinsipper. Den enkelte innbygger er av verdi kun som en del av den masse som jobber for Statens beste. Mellommenneskelig relasjoner er begrenset til det ytterste nødvendige. Asosiale tendenser blir holdt nede gjennom et omfattende propagandamaskineri og overvåkning. «Politiøye» og «Politiøre» er montert i alle rom. Selv seksualakten er et statlig anliggende. Om Staten skal vokse er den avhengig av konstant tilførsel av nye «Medsoldater». Eksistensielle behov som bolig, mat, utdannelse, klær, fritid og arbeid er standardisert og organisert av Staten. Dette siste uttrykkes derimot ikke kun som noe negativt. Å slippe å etterstrebe alt, slik som i «sivilkapitalismen», da «menneskene måtte lokkes til arbeid og slit av håpet om en enda bedre bolig, lekrere mat, og penere klær», er også av det gode. 

Den ambisiøse og karrieredrevne vitenskapsmannen Leo Kall, ansatt ved 4. Kjemibys store laboratorium for organiske gifter og narkotika, eksperimentell avdeling, har funnet opp et sannhetsserum, «Kallocain», som han håper at skal komme til nytte for Staten og til styrke for Kollektivet ved å bidra til motarbeidelse av asosiale tendenser. Kall påpeker:

Heretter kan ingen forbryter underslå sannheten. Ikke en gang våre innerste tanker er våre egne lenger – som vi med rette har trodd (...) Av tanker og følelser fødes ord og handlinger. Hvorfor skulle da tanker og følelser være en privatsak? (...) Midlet skal brukes for vår trygghet, vår alles trygghet. Statens trygghet.

Gjennom en serie tester på frivillige forsøkspersoner, erfarer Leo Kall, at ingen av forsøkspersonene har ren samvittighet. Alle forsøkspersonene har følelser og holdninger de holder skjult.

Men om Leo Kall er overbevist sin oppfinnelses nytteverdi, utviser hans kontrollsjef, Edo Rissen sunn tvil: «Jeg [har] den erfaring, at ingen medsoldat over førr har helt god samvittighet. Som unge har vi det kanskje, noen få av oss, men senere ... » (51).

Ingen er uten skyld i et samfunn hvor alt er mistenkelig, et forhold som også er et eksistensielt problem for angiversamfunnet. Fordi alle, før eller siden, vil bli angitt for urene tanker, er det for politiet nødvendig å konsentrere seg om tilfellene som er prekære med hensyn til Statens sikkerhet. Saker av underordnet betydning får de ta seg av i fremtiden.

Hoel peker i forordet selv på Boyes inspirasjon fra Franz Kafka, og det totalitære samfunnet skissert opp i Kallocain kan leses i sammenheng med det altomfattende byråkratiet Josef K vikler seg inn i Prosessen, og den ensomhet og hjelpeløshet som følger med.

Matriarkatet

Men dypt nede i slavesinnet lever drømmen om frihet også hos Leo Kall. Edo Rissens ord vokser i han, og snart er også Kall skyldig i urene tanker. Han drømmer, som så mange andre, om tillitsfulle relasjoner, stille kontemplasjon og genuin fysisk kontakt. Den som vender ham er hans kone, Linda. I ung alder, betror hun ham, var hun overbevist om at mennesket tilhørte Staten, men etter å ha født barn erfarte hun at det i barnet ikke bare finnes noe av foreldrene, men også noe som er helt og holdent barnets eget, men som det lærer seg å undertrykke etter hvert som det innordnet seg. Like fullt finnes det i dette en spire, hvor en siste rest av sunnhet kan ha gjemt seg. I morens anerkjennelse av barnets egenart, finnes friheten. 

«Uformell medarbeider»

Karin Boyes fremstilling av mennesket hand i hand med politistaten, har ikke bare resonans i de totalitære samfunn hun kjente - Stalins Sovjetunionen på trettitallet og Hitlers Tyskland. For leseren i dag, er det også et frempek mot DDR med sitt Stasi. Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg samtidig med Kallocain også leste tyske Christa Wolfs Englenes by eller the overcoat of Dr. Freud.

Christa Wolfs selvbiografiske roman tar for seg tiden etter DDRs sammenbrudd og den påfølgende offentliggjøringen av Stasis «mapper» på DDRs innbyggere, en offentliggjøring som for mange var svært ubehagelig. Et sentralt tema i Wolfs roman er således hvordan hennes egen mappe blir offentliggjort og de konfrontasjoner dette fører til. Hun blir ikke bare overrasket over hvilke av hennes venner som har rapportert på henne, men også at hun selv er registrert som IM – «Informeller Mitarbeider» – altså informant.

Spørsmålet om skyld og uskyld står sentralt både hos Boye og Wolf. Hardnakket påstår Wolf først å ha glemt alt sammen, men endrer snart strategi til å forsøke å forstå hva som skjedde. I Wolfs egen versjon, dreide hennes «uformelle samarbeid» seg om «en åpenbar harmløs rapport om en kollega, rapporter fra to kontaktpersoner om tre eller fire treff med deg og det faktum at de hadde ført deg opp under et dekknavn som gjorde denne bunken av dokumenter til «gjerningsdokumenter» og slynget deg uforberedt inn i en annen kategori mennesker». Uansett forklaring blir alle offentlige personer registrert med IM gjenstand for avisskriverier og fordømmelse – en udifferensiert og brutal prosess. Og Wolf lar det bli påpekt at Kafka kunne ha funnet på noe slikt For som hos Kafka som i det virkelige liv, forekommer ingen å være uskyldig.

Som Leo Kalls kone, Linda, hadde Wolf som ung sterk tilhørighet til Staten. De trodde på den og ga seg hen til den. De stod ikke i opposisjonelle motsetninger. Hvorfor ble det da som det ble? spør Wolf. Følgende utdrag kunne vært sagt av dem begge: «Selvfølgelig måtte det gamle samfunnet, der de herskende klasser hadde vært årsaken til ulykken, fullstendig omstyrtes. Selvfølgelig skulle de som hittil hadde vært undertrykket, nå få sin sjanse. Og de fikk den. Staten understøttet fattigfolk, familier som hittil hadde frembrakt fabrikkarbeidere og vaskekoner, lot sønner og døtre studere, det kom ny fart i universitetene, dette var da ikke så verst?».  

Så, når ble de «dem»? En politistat kommer ikke av seg selv, den vokser frem midt i den befolkningen den er satt til å passe på. Et spørsmål som heller ikke i dag er uaktuelt.

Et lite Ps

Forholdet mellom min farfar, Ragnar Stavlund og Ing. Sørheim som ga ham Kallocain, kjenner jeg ikke, men kanskje var det med gavens subtile symbolikk Sørheim ga farfar boken: Som meieribestyrer ved Gjøvik Meieri, ble Stavlund satt i forvaring under tyskernes besettelse av Gjøvik, på grunn av manglende samarbeid. Eller kanskje var det bare den boka som lå under alles juletrær det året

Noen låter

I løpet av de siste årene har jeg utviklet et svakt punkt for de lett meta / retro-aktige og komlekst referensielle produksjonene til Dan Lopatin og Joel Ford, og deres like. Særlig for lytting i sommermånedene. Produksjonene blender fint inn i døsen på stranda eller terrassen. Florlette synth-melodier og intrikate rytmemønstre. Noen låter som har rotert på iPod'n:

Fra Airbirds EP Trust (Software / Mexican Summer) "Goodnight":



Slavas "I've got feelings to" (Software):



Lones "Dream Girl" fra Galaxy Garden (R&S):



Sol og melankoli i god kombo.

Og selvfølgelig Laurel Halos "Thaw" på regnversdagene:

Spacemen 3 - "Transparent Radiation"

Det har gått mye i denne i sommer. Årsak: Noe med vokalen, tror jeg.

Laetitia Sadier - Statues can bend

Fineste fra 2010-albumet.

Og fra siste, Silencio:

Maud og Audiokultur. En kommentar

Edit: Teksten er også publisert på Vinduet.no

Den som skriver ser skriften bli til foran seg, på arket eller monitoren. Setningene blir til i grensesnittet mellom tenkningen og blikket. Å skrive er å se innover, gjøre forestillingen synlig: Forestillingen som et derivat av erfaringer; et produkt av sansene – ikke bare blikket, men også hørsel og lukt. Å skrive er å gjøre forestillingen konkret og lesbar, for den skrivende selv og for den lesende. Skrift som kun tar opp i seg blikket blir endimensjonal. Og på grunn av tungtveiende fokus på narrativ fremdrift og funksjonelt plot, fremstår mye samtidslitteratur som todimensjonal. Skrift som inneholder et audutivt forestillingslag, føles flerdimensjonal. At den som skriver bør lytte, til seg selv, det er nå en ting, men den skrivende bør også lytte til omgivelsene, ikke bare sine egne, men også omgivelsene som skrives frem i teksten. Franz Kafka gjør dette i Prosessen med det resultat å skrive frem en klaustrofobisk akustisk stemning som kan absorbere leseren så vel som Josef K der han står ved inngangen til Juliusgaten, klar til å konfrontere Domstolen.

Trude Marstein har påpekt (i foredraget Virkelighet gjennom litteraturen) at om en roman er god, har for henne å gjøre med «hvordan den forholder seg til virkeligheten, (...) at den på en eller annen måte viser noe nytt og vesentlig om virkeligheten, eller gir inntrykk av å være virkelighet på en ny og vesentlig måte». I den sammenheng trekker hun frem den russiske litteraturteoretikeren Viktor B. Sjklovskij og hans uttalte nødvendighet for «tingens befrielse fra persepsjonens atomatisme». «Altså en avautomatisering av det vanemessige ved hvordan vi opplever tingene», poengterer Marstein. Hun er inne på noe vesentlig. Vi lever i et samfunn hvor visuell kultur har forrang for audiokultur. Og å finne effektive og narrativt virksomme auditive lag i samtidslitteraturen er sjeldent, alt for ofte er tekstene skrevet kun med utgangspunkt i «persepsjonens atomatisme», noe det auditive potensielt kunne bidratt til å avautomatisere. Det jeg tenker på er beskrivelser av lydmiljøer og mulighetene heri for stemning som narrativ.

I Gunnstein Bakkes Maud og Aud er det auditive tilstede på flere nivåer. Allerede i tittelen aktiveres det auditive: Gjennom den fonetiske tvisten i navnene, og i konnotasjonene de bærende diftonger i tittelnavnene har til audio-begrepet. Det er mye lyd i Bakkes roman. Et av mange poetisk fortettede avsnitt som viser hvor mesterlig dette nivået er konstruert, er dette:

Der nede på fyllingssolen ligger eit piano, dette tvinga dei meg til å øve på, står ein og kaukar, og no tek han hemn, no veltar silten over det, vibrovalsen køyrer over massene, ein svak klang trenger gjennom støyen. Ein melodi, den heng att når maskinene er borte. Chopin, Deng Xiaoping. 

Destruksjon av piano er en standardøvelse innen samtidmusikken slik knusing av gitarer er det i rocken. Når så en valse kjører over et piano på en fylling og svak klang klarer å trenge gjennom motorduren, er det som med et nikk til støymusikken.(Sammenstillingen «Chopin, Deng Xiaoping» skal jeg ikke prøve å tolke her.)

I essayet «Den underligste musikk» som kan leses i siste papirutgave av Vinduet, ser jeg på et sett beskrivelser av lydmiljøer og hvordan lyden av omgivelsene kan være utgangspunkt for musikk og forestillinger om musikk. I den sammenheng bruker jeg blant annet et utdrag fra Bakkes Maud og Aud. Lyden av død og å lytte til natten, er to motiver jeg dreier innom, hhhv. ved Herman Brochs beskrivelser av den romerske dikteren Vergils siste natt i Vergils død, Steve Sem-Sandbergs Nattlysnarre i Prag (No exit) og Bakkes romankarakterer Maud og Aud som ligger på sykehuset etter en alvorlig bilulykke og lytter til den ufrakommelige lyden av sykehuset:

Lydane er annleis her enn nokon annan stad dei har vore. Rundt seg høyrer dei magnetklikk og gisp av lufttrykk når skåpdører går opp og att, laken som med dumpe blaff brettar seg ut i lufta for sidan å bli spente om madrassar (...). Dei høyrer andre slags klikk i strupane til gamle folk, i eikane deira i korridoren. Redde vokalar klatrar ut i nettene som kjem som frå eit juv så djupt. Om dagane finst slarken og riksinga i krykker, kneppa på plastlommar blir opne eller metallfolie spretta på pillebrett. Men meir enn noko anna høyrer Aud og Maud den stilla som lydane støyter mot overalt. I lakenutlempinga og klikka og kneppa, i veggane som av og til sukkar og hanskar som gjer motstand når hender dreg dei på seg, i skosolegnikk mot epoxygolv og arterieklemmeklirr mot trillebord: I alt dette gir stilla seg til kjenne.

Om natten da sykehuset ligger stille intensifierer lydene seg.

Jentene vaknar og merkar ikkje sin eigen pust. Då trur dei at dei er inne i stilla, men det er berre til nye lag av lyd stig fram. Dei lukkar auga for å sjå om det er stillare i mørkret, då høyrer dei pulsen som eit tog i det fjerne.

Jeg vil anta at de fleste som har ligget på sykehus kjenner til dette lyttemodus.

Musikkjournalist Eirik Kydland var også inne på det samme i artikkelen «Klangen fra korridoren» om lyden av Haukeland sykehus på trykk i BT i våres. Kydland skriver:

Alle som har vært på et sykehus vet at et slikt mikrokosmos er fullt av lyder. Det monotont susende ventilasjonsanlegget. Knepp fra en elektrisk seng som justeres mens pasienten prøver å finne seg til rett på et stivt plastlaken. Ringing fra pasientrom og telefoner, Mekaniske blipp fra overvåkingsutstyr. Den vakuum-aktige stillheten i en tom korridor. Lalehs ”Some Die Young” fra en radio inne på et lunsjrom.

Lydmiljøene er uttrykk for vår tid. I den kanadiske lydteoretikeren R. Murray Schafers bok Our Sonic Environment and The Soundscape. The Tuning of the World fra 1977, som er et sentralt arbeid i tradisjonen med å gjøre opptak av lydmiljøer, er det behovet for konservering av autentiske lydmiljøer, både urbane og rurale, og det å bidra til utvidet forståelse av hvordan lydmiljøer har utviklet seg i et historisk perspektiv, som står i fokus. I boken anvender Schafer, for å trekke opp linjer i lydmiljøers utviklingslinjer, ørevitner fra før opptaksteknologi gjorde det mulig å bevare faktiske lydopptak av autentiske lydmiljøer. Å beskrive lydmiljøer var en realismens strategi. Lydbeskrivelser finnes hos alle de store realistiske forfatterne: Tolstoj, Dickens, London og Dostojevskij for å nevne navn Schafer tar i bruk i sine undersøkelser. Beskrivelsenes autentisitet tar han derimot for gitt og unndrar seg enhver diskusjon vedrørende fiksjonens sannhetsgestalt. Poenget hans står uansett støtt nok.  

Også i dag, til tross for velutviklet opptaksteknologi, er det behov for litteratur som tolker og omsetter lydmiljøene våre i tekst. Audun Lindholm er inne på det audive aspektet ved Bakkes romantekst i en artikkel på Vagant.no. Lindholm påpeker hvordan trafikk er et sentral motiv i teksten og imøtekommer dette aspektet i Bakkes roman ved å beskrive sin egen opplevelse av lyden av trafikk. Således trekker han frem noen andre utdrag fra romanen enn hva jeg har gjort. Han trekker frem det han kaller et «fabulerende parti om forskjellene på – og likhetene mellom – å sove til havbrus og å sove til suset av trafikk». Lindholm siterer et avsnitt som trekker frem «roen vi kan føle i trafikkens nærhet»:

I dag søv folk mellom vegar og gater, følgde av brannen frå det undersjøiske. Oljen, det svarte himmeldjupet, blir omsett til overflate og store støyflak som passerer og kverv, uten at du skjønner kva som gjennomfór deg. Dette er likevel lydar som forvissar ein sovande om at menneska og virksemda deira, om livet som held fram også når du slepper deg ned, ja, som går av seg sjølv, utan den uroa som livet på individnivå fører med seg. For lyden av av eit menneske, ei mus, kan hende ein fugl, ville vekt deg og mint deg på fare. På deg sjølv, ein langtransport, derimot er lyden av tryggleik.

Et annet gjennomgående motiv i Maud og Aud er helikopterflygning. Fra et nyhetshelikopter som sirkler over veinettet i Oslo, sendes Radio Nattaxi. Hos Radio Nattaxi er preferansene klare. Følgende spilleliste utarter seg:  Scarlett Johansens (Tom Waits-tolkning) «Falling Down», Peggy Lees «Is That Alle There Is? », Fra Lippo Lippis «Schouldn’t Have Been Like That» og Joy Divisions «Transmission». Å kjøre bil alene om natten mens man lytter til radio er en egenartet stemning. Den avstemte, myke stemme som mykt med korte, stemningsfulle introduksjoner til musikkstykkene blir så nær og intim, som om det blir hvisket i øret.

Joy Divisions Transmission

I stedet for stillhet har vi lyden av trafikk, har John Cage påpekt. Lyden av trafikk preger i stor grad omgivelsene mine slik den gjør det for de fleste som bor i urbane strøk. Det Gunnstein Bakke er inne på (som også et sentralt poeng hos John Cage) er hvordan hjernen automatiserer lydmiljøene vi lever i slik at vi ikke skal anstrenge oss med det velkjente og vante, og på denne måten sikre at hjernen er kapabel til å plukke opp de små, fremmede lydene og gjøre oss oppmerksomme på dem i all støyen. Det er den automatiserte opplevelsen av verden det kan være nyttig å avautomatisere i teksten, slik at vi blir oppmerksomme våre umiddelbare omgivelser og ikke henfaller til den tro at kun det fremmede og andre, er verdt å legge merke til.

John Cage om trafikk

I loftsleiligheten i Gamlebyen i Oslo der jeg bor, er trafikkdronen present døgnet rundt. Når jeg legger meg om kvelden hører jeg, til tross for godt lydisolerte vinduer, 18- og 19-trikken krenge forbi, togene på østfoldbanen gå i tunnel under bygården, godstogene på Gjøvikbanen langs Schweigårdsgate, den evindelige dronen fra den nå dekonstruerte trafikkmaskinen i Bjørvika og de stadig oftere sirkulerende helikopterne over byen. Det er klart at det kan være plagsomt, men jeg har lært meg å leve med det. Å tilpasse seg er lettere enn å kjempe i mot, så også med støy. Og lyden av trafikk er ikke så ulik havbruset. Trafikkdronen er jevn, men dynamisk. Den synker og øker i intensitet ettersom hvilken tid det er på døgnet og året. Om vinteren er den voldsommere enn om sommeren. I fellesferien er den mild og lett. Om natten er den åpen og inkluderende. Om dagen er den tett og ugjennomtrengelig.  

Spørsmålet er: Er det mulig å gjengi lyd med skrift? Er det ikke slik at alt forsøkt fanget inn med begrepene setter begrepene sitt forkleinede preg på? På sett og vis jo. Men da gjelder det også alt. Er det mulig å fremstille noe som helst gjennom språk uten at språket forkleiner, eller tilslører, det som er ment fremstilt? Kanskje ikke, men vi må leve med det, og vi må prøve å presse språket så langt det gjør seg i arbeidet med å representere det erfarte på en så sann måte som mulig. Marstein skriver: ”Forfatteren må ut av vanen, det velkjente. Teksten skal hele tiden vise noe uttrykk for opplevelsen av virkeligheten, og må stadig vris et hakk unna det ferdigformulerte og opplagte, det forventede, det som er lettest å skrive.» Å gi tekst et autivt nivå og på den måten skape nærhet til leserens væren i verden, i støyen, i musikken, i de akustiske omgivelsene – ikke bare følge blikket – er å vri teksten bort fra det ferdigformulerte, noe Bakke har gjort med Maud og Aud. Ein roman om trafikk.

Fraktal lyd