Does it sound like Kafka? (#II)

Jeg vil at du skal gå lenger tilbake i tid
Til før du ble født
Hva kan du se?
Jeg leser
Hva leser du?
En bok om lover
Om?
Lover
Vet du hvor gammel du er?
28
Hvorfor leser du i en bok om lover?
Jeg har lest i den i et par dager
Gått over ting, tatt notater
Er det en del av jobben din eller noe?
Nei
Det er noe jeg gjør om natten
Nå skal du våkne, våkne helt opp
Vet du hvem du er nå?
Ja
Hva heter du?
Ian

Does it sound like Kafka?

Det er ingen hemmelighet at jeg leser bøkene til Kafka og heller ikke at jeg gjerne lytter til musikken til Morton Feldman. Og ofte spør jeg (der jeg for eksempel sitter i en fluktstol nede på stranda): Hva er det jeg setter pris på ved deres verk og hvorfor appellerer dette til meg – hva er det? Men jeg kan ikke svare på det. Spørsmålet er et spørsmål som er blir stilt på feil premisser ettersom det er spørsmål som kun blir stilt fordi det er et automatisert spørsmål, men svaret, og det tenker vi altfor sjeldent på ettersom spørsmålet har blitt så viktig, kan ikke yte retteferdighet til den komplekse veven av referanser og erfaringer, kanskje først og fremst erfaringer, som en fascinasjon for et kunstuttrykk og et verk, gror ut av og, om det er vedvarende fascinasjon, noe det ofte er når det kommer til uutgrunnelige og komplekse kunstnerskap, så fortsetter fascinasjonen å gro og forgreine seg, og et svar på spørsmålet om hva det er, vil snart bli foreldet. Så hvorfor spørre? Hvorfor ikke bare undersøke? Begynne ett sted og se hva man sitter igjen med? Lese, lytte, sette sammen, sove, lese, lytte, sette sammen, skrive.

Og en måte å imøtekomme fascinasjonen på er å lese et subjekt opp mot et annet.

Kontekst: Sommerferie
Jeg befinner meg på familiens landsted ved Mjøsa, hvor himmelen de siste par dagene kun har vært preget av spredte brokkoliskyer, så denne beskjeftigelsen med Kafka og Feldman, må sies å være påvirket av sitting i en strandstol ved vannet med bøker, kaffekopper og solhatter liggende spredt rundt på marken og senere av kald Pouily-Fumé og raske, oppkvikkende svømmeturer i det friske mjøsvannet, og jeg føler meg ikke helt ulik Kafka slik han i et brev til Milena beskriver sin posisjon i en liggestol i hagen til sanatoriet i Meran: ”(…) om formiddagen ligger jeg i liggestolen, naken, halvt i solen, halvt i skyggen (…)”.

Foruten Brev til Milena (samt en heller suboptimal tegneserieutgave av Prosessen) leser jeg Give My Regards to Eight Street: Collected Writings of Morton Feldman. Tekstsamlingen omfatter holdte foredrag og publiserte artikler samt selvbiografiske notater og betraktninger over egne musikkstykker, hvor fortløpende referanser og kommentarer til samtidige kunstnere innenfor musikk og bildekunst – Robert Rauschenberg, Phillip Guston, Mark Rothko (les også 10 punkter om Rothko Chapel), John Cage, Frank O´Hara osv – gjør det til riktig så kostelig lesning om man er det minste interessert i etterkrigsmodernismen. Riktig nok var ikke Feldman noen solstråle. I ”The Anxiety of Art” skriver han: ”Where in life we do anything we can to avoid anxeity, in art we must pursue it.” Noen solstråle var heller ikke Kafka, som på sin måte dyrket angsten, og kanskje er det nettopp derfor lesingen føles så bra, og kanskje nettopp derfor oppstår det konvergens mellom Kafka og Feldman, fordi, for å si det med en floskel, kontrasten mellom tekst og lys får mørket til å skinne (eh).


En mulig narrativ
Hvilke berøringspunkter finnes så mellom Kafka og Feldman? Selvfølgelig er det noen få men tydelige historisk-biografiske likheter. Da først og fremst deres tilhørighet til jødedommen. I sitt Praha var Kafka en sekularisert jøde som det vel kan hevdes at også Feldman var i sitt New York, men i motsetning til Kafka som var en sentraleuropeisk vestjøde, var Feldman av østjødisk avstamming. Slik sett utgjør Kafka og Feldman et diametralt par: De sitter på hver sin side av Atlanterhavet og på hver sin side av den andre verdenskrigen, men forteller den samme historien bare fra forskjellige ender. De forholder seg begge til jødisk kultur og tradisjon som referanseverk og kulturell rammebetingelse, men ikke som personlig religiøs praksis.

Feldmans familie kom som barn fra Russland til New York etter pogromene ved århundreskiftet og kanskje var moren og faren blant de russiske jødene Kafka skrev om til Milena (kronologisk er det ikke en plausibel tanke, derimot tegner det opp en interessant og ikke umulig narrativ):

Hvis man i går kveld (da jeg klokken åtte fra gaten kikket inn i festsalen i det jødiske rådhuset, hvor langt over hundre russisk-jødiske emigranter – de venter på amerikansk visum her – er innkvartert, salen er proppfull som ved et folkemøte, og senere, klokken halv ett om natten, så jeg dem alle sammen ligge der og sove, den ene ved siden av den andre, noen sov også utstrakt på stoler, her og der hostet en av dem eller snudde seg over på den andre siden eller gikk forsiktig mellom rekkene, det elektriske lyset brenner hele natten), hvis man da hadde stilt meg fritt og jeg kunne være det jeg ville, da ville jeg vært en liten østjødisk gutt, i en krok av denne salen, uten den minste bekymring, guttens far diskuterer med mennene i midt i salen, moren godt innpakket, roter i sitt pikk og pakk, søsteren prater med jentene og klør seg i det vakre håret – og om et par uker er de i Amerika. Så enkelt er det riktignok ikke, det har forekommet noen tilfeller av dysenteri, på gaten står det folk og roper skjellsord inn gjennom vinduene, selv blant jødene er det krangel, to av dem har allerede gått løs på hverandre med kniver. Men når man er liten og raskt overskuer og bedømmer alt, hva kan vel da skje med en? Og det løp mange slike gutter rundt der inne, de klatret over madrassene, krøp under stolene og ventet utålmodig på brødet som en eller annen – det er ett folk – smurte et eller annet på – alt er jo spiselig – som de ga dem. (235)

Om sin oppvekst skriver Feldman:

My father drifted from one business to another, never making much of a success out of anything, but always a good provider. My father who in his youth had socialist leanings, was always very ambivalent in entering a middle-class existence. (204)

(Mange østjøder i Amerika hadde sosialistiske og kommunistiske sympatier. Allen Ginsberg oppga at hans foreldre, som også hørte til det russisk-jødiske samfunnet i New York, for å være kommunister. ) Videre skriver Feldman om farens ambivalens, ikke bare til middelklassen og penger, men også til intellektuelle aktiviteter:

This ambivalence affected also me. (…) This potential ambivalence pertained not only to money, but to every era of existence. Where my mother encouraged me in music, my father was competitive and jealous of intellectual areas that life denied him. Remember, that I to am a member of this family business, and I am with them every day, year in, year out, as the expression goes.

Han kommenterer sitt forhold til faren slik:

Does it sound like Kafka? It is Kafka.

At Feldman smykker seg rent metonymisk med Kafkas emblematiske forhold til sin far, er ikke til å stikke under en stol, men det er likevel ikke en referanse som er helt søkt. Det universelle i Kafkas selvransakelser, må det være lov å anvende til egen fordel og Feldmans historie rører ved det forholdet Kafka hadde til sin far, grossisten, som på ingen måte støttet Kafka i hans forfatterambisjoner. De fleste som kjenner litt til Kafkas biografi, er kjent med farens respons da Kafka overrakte han et eksemplar av ”En landsens lege” (som også var dedikert til faren). ”Legg den på nattbordet mitt,” sa Hermann Kafka og fortsatte med hva det enn var han holdt på med, antageligvis kortspill. Til Max Brod skrev Kafka: ”Helt siden jeg bestemte meg for å dedisere boken min til far, er det mye om å gjøre at den skal komme så snart som mulig. Ikke fordi dette vil kunne få i stand en forsoning mellom oss, røttene til vårt fiendskap kan ikke rives ut..” (416)


Regler
På et spørsmål om en komponist må lære seg reglene for å kunne bryte dem, svarer Feldman:

You were asking about the rules. There’s a parable of Kafka’s about a man living in the country where he doesn’t know the rules. Nobody will tell him what they are. He knows neither right nor wrong, but he observes that the rulers do not share his anxiety. From this he deduces that rules are for those who rule. What they do is the rule. (61)

For Feldman er spørsmålet tåpelig. Hva godt fører det med seg å lære seg alt, og å vite alt, for så å bryte med det, spør han tilbake. I underteksten ligger en påpekning av hvilken arroganse og dumhet som finnes i en slik holdning til musikkhistorien.

Kafka-parablen det refereres til er selvfølgelig (...)?

Om komponisten

Schopenhauer skrev at komponisten åpenbarer verdens innerste vesen. Hun uttaler den dypeste visdom i et språk hennes fornuft ikke forstår. Han sammenligner henne med den hypnotiske søvngjenger som gir opplysninger hun i våken tilstand ikke har noe begrep om.

Om melodien

Melodien forlater det forgjengelige, lytter til menneskehetens hemmelighet og maler selve viljens impulser og bevegelse, alt det som fornuften sammenfatter under det negative begrepet «følelse».

vår tradisjon er visuelt basert

vår tradisjon er visuelt basert
våre sanser er trent opp til å respondere på visuell informasjon
vår konseptuelle forståelse er visuell
ordene vi beskriver tingene med er visuelle
folk snakker om lyd som noe som går opp og ned
de snakker om en stor lyd
beskriver tonene som klare eller mørke
lyd representerer ikke konvensjonene for virkelighet på samme måte som bilder
når vi vurderer et bilde sammenligner vi det uforbeholdent med virkeligheten
slik vi er vant til å se den

spesielt organisert lyd blir gjort til gjenstand for vurderingskriterier
vi er vant til å forstå verden som harmonisk balansert
ut fra en rekke dikotomier som
godt/ondt
liv/død
himmel/helvete
høyt/lavt
osv

et system av dikotomier vi tar med oss over i vurderingen av organisert lyd
vi vurderer lyd utfra dens harmoni og tidlighet
vi liker ikke lyd som aldri organiserer seg i en form for harmoni
vi liker ikke lyd som ikke er organisert med enkel rytmikk
vi liker ikke et verk hvis det drar seg altfor langt ut i tid
da er det for langt
vi synes at det er noe komisk ved et verk som er for kort
det må ikke ha et for høyt volum
heller ikke være for lavt

vi er ikke lenger i et auralt samfunn
et som hovedsaklig kommuniserer gjennom lytting
og kanskje har vi aldri hatt et slikt samfunn
hele vårt verdisystem
alt hva vi aksepterer som sant
er basert på vår visuelle sans
du må signere et papir fordi din muntlige lovnad
ditt ord
ikke holder
som et resultat har menneskets akkustiske annlegg forfalt
slik at alle snakker om formen på omgivelsene
formen på møblementet
klesdesign
folk er kapable til å respondere på den visuelle verden på en kunstnerisk måte
mens de akkustiske omgivelsene
som lyd fra gata
blir tatt for gitt

hvis den visuelle verden var like full av søppel
som den akkustiske verden ville folk protestert
men siden folk lar det uforbeholdent være
er det tydelig at de fleste er døve for den akkustiske forurensingen
noe som på mange måter er mye verre enn den visuelle forurensingen

En motforestilling

Selvfølgelig er det motforestillinger til en slik påstand. Og i møte med de riktige argumentene ville jeg sikkert måtte innrømme at mennesket har foredlet musikken, men jeg vil likevel hevde at selv uten en Schopenhauer, at selv uten en Varese, at selv uten en Stockhausen, så hadde musikken vært hva den er, den hadde blitt hva den ble, den hadde fått vært hva den var og den ville blitt hva den ville bli. Mennesket er her, også på dette feltet, som på så mange andre felt, betydningsløst overskridende. Mennesket overskrider ikke grenser på samme måte som en plante ikke overskrider en grense, for selv når planten bryter opp gjennom jorden og ut i lyset og det synes for oss at det er metamorfose, så tøyer den en grense men overskrider den ikke. For å være både i mørket og i lyset er en del av plantens eksistens. Derimot finnes det absolutter verken planter eller mennesket ikke kan gjøre noe med og døden er et slikt absolutt, ugjenkallelig og endelig slik musikken er ugjenkallelig og endelig og også et absolutt uavhengig av mennsket for å være musikk.

Musikk uttrykker verden

Og plutselig skal musikk være noe – noe tydelig definert og klart som vi kan sette begreper til og gjøre anvendelig gjennom metaforer og matematikk. Når skal vi forstå at verden klarer seg uten vår forståelse av den, og at vår forståelse av verden vel mest er til skade for verden, og at vår, menneskenes-, det vil si subjektets- og ansamlinger av subjekters forståelse av musikk, er til skade for musikken og at musikken ville klart seg godt uten mennesket. Musikk uttrykker verden.