City Shadows

City shadows mark the route

When they let the rats out

«Rats», Lee Ranaldo

Soundscapes hos Kafka

For mange som beskjeftiger seg med studier av lydlandskaper – såkalt akustisk økologi – field recordings, musique concrète eller andre estetiske praksiser knyttet til akustiske omgivelser er boken Our sonic environment and the soundscape. The tuning of the world (1977) av R. Murray Schafer et teoretisk orienteringspunkt og ikke minst en kilde til inspirasjon. Boken tar for seg og setter i system hvordan lyden av samfunnet og naturen – altså våre hverdagslige akustiske omgivelser – har utviklet seg samt hvordan mennesket responderer på de lydlige omgivelsene og deres utvikling. Nødvendigheten av å lytte, analysere og skille mellom lydene blir understreket fordi lyden rundt oss har sosiale så vel som psykologiske implikasjoner.

Earwitness

I boken blir det benyttet et skjønnlitterært forelegg. Forfattere kan være hva Schafer kaller «earwitness» og han bruker i så måte enkelte skjønnlitterære beskrivelser som forelegg for studier av tidligere tiders lydlandskaper. I den sammenheng gjør han en rask bemerkning til hva som kan kalles en autentisk beskrivelse og hva som ikke er det. Det dreier seg forholdsvis om tilstedeværelse, altså om forfatteren faktisk var der eller ikke – noe som ellers aldri er et kriterium for en skjønnlitterær forfatters troverdighet – og om å bruke sunn kritisk fornuft. Schafer kan bli beskyldt for å gjøre noen lettvinte bemerkninger angående enkelte forfatteres troverdighet og at han litt for lett går god for andre forfatteres troverdighet, gjerne da anerkjente storheter som Thomas Mann og Lev Tolstoj, som han mener beskriver tiden og samfunnet de levde i på en etterrettelig og autentisk måte. Mye kan bli innvendt i den sammenheng. Uansett. Schafer er ingen litteraturviter og har rett til å velge sine kilder som det passer han. For øvrig påvirker det ikke lesningen, men gir heller interessante innfallsvinkler til allerede lest tekstmateriale.

Lyden av havet

Lyd har alltid vært et tilgjengelig råmateriale for poeter og litterater og beskrivelser av lyd er nær sagt en uunngåelig del av enhver litterær fremstilling av en hendelse. Men også selve lytteakten har vært en viktig signifikant. Hvordan Odyssevs lytter til havet i Iliaden eller de nærmest absorberende beskrivelsene av havet i Edda og hvordan det sørgmodige vannet i kanalene i Thomas Manns Døden i Venezia utgjør et tragisk ledemotiv får stå som eksempler på dette.

A soundscape consists of events heard not objects seen

Men det er lyden av byen jeg vil frem til og dertil to tekstpassasjer jeg finner særs fascinerende. Den første er fra Hermann Brochs dypt fascinerende verk Vergils død (1945) hvor den romerske dikteren Vergil ligger for døden i et rom i den italienske byen Brundisium i år 19 f. Kr og dagen er i ferd med å gå over i natt:

Lysene på kandelaberen sluknet det ene etter det andre, bare oljelampens lille tålmodige lys holdt ut ved sengen, i trekken ofte dinglende godmodig frem og tilbake i den svakt klingende sølvlenken, gjenspeilet i en sommerfuglmyk, spindelvevaktig skyggependling på veggen, og villskapen i gatene utenfor døde etter hvert ut, og mens den forvirrende støyen der lydene ikke var til å skille fra hverandre, løste seg opp til all slags latter, hyl og vræl, festens surr skilte seg ut med lysere og dypere summing i et støybilde som var blitt kaleidoskopisk, ble den grunnbasslignende takten til troppene som trakk seg bort hørbar og tilkjennegav at en del av vaktstyrken rykket inn i bydelene; så ble det stille, riktignok i en stillhet som snart, merkelig summende, ja, selv denne summingen, begynte å bli livlig, da plutselig langt borte fra, overalt fra - kom det fra markene utenfor byen, fra markene i Andes? - gresshoppesummingen kunne atter høres, myriadetonen fra myriadeskapningene, endeløs i stillheten som la seg over det endeløse.

At ikke Broch var der er selvsagt, så her faller Schafers premiss om tilstedeværelse bort, men at det oppskisserte lydbildet er noe mindre autentisk av den grunn er ikke tilfelle.

Den andre beskrivelsen er fra Kafkas prosatekst «Avsløring av en bondefanger» (1913) hvor fortelleren står taust sammen med en mann han bare kjenner flyktig fra før utenfor et herskaplig hus hvor til han er invitert i et selskap. Han venter utålmodig på at den andre skal forsvinne:

Og nå også å bli taus sammen med ham, som om vi hadde bestemt oss for et lengre opphold på denne flekken. Dertil tok husene rundt om straks del i denne tausheten, og mørket over dem helt opp til stjernene. Og skrittene fra usette mennesker som var ute og spaserte, hvis veier man ikke hadde noe lyst til å gjette seg til, vinden, som stadig trykker seg mot den andre siden av gaten, en grammofon som sang mot et lukket vindu i et eller annet værelse, – de lot seg høre ut av denne tausheten, som om den var deres eiendom fra evighet og for alltid.

Se også kommentar til denne passajsen i innlegget Betraktning under.

Gamle ting #1: Argument #1 2008

Tre avsnitt fra Soundscapes i Argument #1 2008 (s 26 og 27: her

man vet ikke om det er levende eller dødt

her finnes

– eller rettere

det er

derover

en unevnelig

eller nesten unevnelig ting:

noe

mellom noe og noen

hvem som helst og hva som helst

noen slags ting

«denne tingen»

men denne tingen

ikke noen annen ting

denne tingen som ser på oss

som angår oss

dette noen andre ser på oss

vi kjenner følelsen av å bli iakttatt

utenfor en hver tidsmessighet

til og med før og etter ethvert blikk fra vår side

i samsvar med det forutgåelige

og symmetri

i samsvar med et absolutt ukontrollerbart misforhold

sorg

– det er ikke snakk om noe annet

inneholder alltid et forsøk på å levendegjøre restene

for å skape tilstedeværelse

ved å identifisere de kroppslige levningene

ved å lokalisere det døde

man må vite

nå

å vite er hvem og hvor

hvem sin kropp det virkelig er

hvilken sted den har

for den må være på sitt sted

et sikkert sted

ingenting kunne vært til mer forkleinelse i sorgarbeidet

enn forvirring vedrørende hvem som er gravlagt hvor

det er nødvendig å vite at det som er igjen av det døde

forblir der

la det bli der for aldri igjen å bli flyttet

Betraktning

I Kafkas første utgivelse, de atten kortprosastykkene samlet under tittelen Betrachtung (Ernest Rowolt 1913) – på norsk Betraktning (som del av Fortellinger og annen prosa, Gyldendal 1995), finnes eksempler på hvordan det i Kafkas tekster finnes noe liksom spøkelsesaktig, et noes substansløse tilstedeværelse. I tekststykket «Avsløring av en bondefanger» står to menn stumt ovenfor hverandre utenfor et herskapshus som om de hadde bestemt seg for et lengre opphold på denne flekken:

Dertil tok husene rundt om straks del i denne tausheten, og mørket over dem helt opp til stjernene og skrittene fra usette mennesker som var ute og spaserte, hvis veier man ikke hadde lyst til å gjette seg til, vinden som stadig trykket seg mot den andre siden av gaten, en grammofon, som sang mot et lukket vindu i et eller annet værelse – de lot seg høre ut av denne tausheten, som om den var deres eiendom for evighet og alltid.

Passasjen viser frem det arketypisk spøkelsesaktige; Omgivelsenes dunkle atmosfære omkring de to tause mennene; hvordan de to i øyeblikket er ute av tid og rom, omfavnet av et evig mørke; stillheten som brytes kun av en svak melodi, men også den udefinerbar. Det finnes noe unevnelig eller nesten unevnelig der mellom noe og noen

dette noen andre ser på oss

vi kjenner følelsen av å bli iakttatt

man vet ikke om det er levende eller dødt

«For siste gang psykologi»

I Paul Celans dikt «Frankfurt, september» fra samlingen Trådsoler (Kolon 1996) – på tysk Tredensonnen (1968), trer Kafka inn i teksten gjennom sitatet «For siste gang psykologi» og får slik, i harmoni med Celan, kommentere de lidelser hans søstre og nevøer og nieser – i egenskap av å være jøder – tok sin død av men som han selv ikke fikk oppleve. Celan skriver:

Der bak, klagerasteret
åpner Freuds panne seg,

den der ute
hardtidde tåren

sårer med setningen

«For siste gang psykologi»

Femten år før det jødiske holocaust hadde Kafka skjøvet jødedommen fra seg. Men sitatet kunne like gjerne vært en uttalelse fra Ian Curtis da han i forskrekkelse etter å ha under hypnose sett Kafka sitte i værelset sitt og lese i lovsamlingen, forstod hvilken grad av repetisjon alt liv er basert på. Eller kanskje sa han det rett før han hang seg på kjøkkenet. Celan drukna seg i Seinen 21. april 1979.

Franz og Ian

Enter the Ghost

«Let us call it hauntology» (Derrida: 10)

Dialogen gjengitt i Does it sound like Kafka? (#2) er gjengitt og oversatt etter et kassettopptak av en samtale mellom Ian Curtis og Bernard Sumner i Joy Division. I et forsøk på å grave i Ians plagede sjel, har Bernard hypnotisert Ian etter inspirasjon fra en bok om hypnotisk regresjon – en metode for å vekke til live minner fra tidlig barndom, eller også fra et tidligere liv, som Bernard påpeker – i den hensikt å finne en løsning på noen av Ians problemer. Opptaket er lo-fi, preget av båndsus og hvit støy. Stemmene er lavfrekvente og vage, spøkelsesaktige. Og det er et spøkelse vi hører. Spøkelset etter Dr. Juris Franz Kafka. Det Ian ser, at han leser i en bok om lover, er ikke han selv, men et forestilling om Kafka som sitter i værelset sitt i Praha og går gjennom et lovsamlinger. Det er det han gjør når han sitter opp om natten, ser gjennom ting, tar notater. Svaret på spørsmålet «hva heter du?» kunne like gjerne vært «Kafka».

Exit the Ghost

«A masterpiece always moves, by definition, in the manner of the ghost» (Derrida: 20)

At Kafka er en gjenganger i litteraturen, er det vanskelig å argumentere mot. Ikke bare er han et orienteringspunkt for et sett tema – skam, angst, farsoppgjør, fremmedgjøring, selvutslettelse, uforløst skrivetrang osv – alt sammen tema som kan føre Kafka inn i en hvilken som helst tekst. Han fremstår også som arketypen for en menneskelig stereotypi. Mennesker ligner på hverandre og kan kategoriseres utfra både fysiske og åndelige premisser. Fordi Ian Curtis og Franz Kafka tilhører samme kategori er det derfor en mulighet for at de kan flyte over i hverandre – i tid og rom –og som objekter i historien, bli forvekslet med hverandre, tydelige for noen, uttydelige for andre. Kanskje satt Franz Kafka i liggestolen på sanatoriet i Meran og nynnet på «Love will tear us apart again» mens han skrev brev til Milena.

Enter theGhost, as before

«One cannot control its comings and goings because it begins by coming back» (Derrida: 11)

I språket og i litteraturen, finnes en intertekstuell energi, en spøkelsesaktig tilstedeværelse, lik et udefinerbart subjekt som strømmer fritt mellom tekstene, uavhengig, som har gjort seg uavhengig, fra sitt utgangspunkt, som blander seg med tekst, som skiller seg fra tekst, som støter i tekst, som ikke kan fanges, bare anes, føles, tilnærmes og når disse spøkelsene støter mot hverandre, når de blander seg med hverandre, når de bryter med språket, når de finner et medium, som Ian, trekker de mediumet med seg inn i den evige strømmen mellom uendelige verk, slik at det går tapt for seg selv, som Ian, tapt for livet, som Ian, det som ble levd, som Kafka, for det livet som ble levd, livet som kun er å finne i en svak og uangripelig emning, finnes i sorgen som kommer til uttrykk i opptaket av Bernard som snakker med den hypnotiserte Ian som ser Kafka sitte i værelset sitt om natten og lese i en lovsamling. Det er et savn etter noe håndfast, hans liv og Kakfas savn.