Soundscape / Roland Barthes

En kveld da jeg satt halvsovende på en benk i en bar, forsøkte jeg for moro skyld å telle opp alle de språk som var innenfor hørevidde: musikk, samtaler, lyden av stoler, glass, en hel stereofoni, slik man for eksempel kan oppfange den på et torv i Tanger (beskrevet av Severo Sarduy). Det snakket også inni meg, og denne såkalte ”indre” tale lignet mye på lydene fra torget, dette trinnvise mønsteret av svake stemmer som kom til meg utenfra: jeg var på en offentlig plass, en souk, gjennom meg passerte små ord, små syntagmer, brokker av en formulering og det ble ikke til noen setning, som om dét skulle ha vært det grunnleggende prinsipp for et slikt språk. Denne tale, som både var svært kulturell og svært vill, var først og fremst leksikalsk, sporadisk; den etablerte seg hos meg – gjennom sin tilsyenlatende strøm – en definitiv diskontinuitet: Denne ikke-setningen var slett ikke et eller annet som bare ikke hadde hatt kraft nok til å bli en setning, den var slett ikke noe forut for setningen: den var: det som evig, suverent er utenfor setningen.

Om "Fra Soundscapes" (Gruppe 10)

Jeg vet ikke helt hva jeg får ut av dette, men her er i hvert fall et par korte omtaler av "Fra Soundscapes" som stod i antologien "Gruppe 10" fra Kolon.

I den nyutkomne boken «Gruppe 10» har Tore Stavlund skrevet noen små tekster om en mann som er på besøk hos en kvinne kalt S, hvis kjæreste kalt M nettopp har flyttet ut. «Jeg så ingen tegn på at M hadde bodd der, men fordi jeg ikke kjente M, ville jeg ikke spekulere i hvorfor. For meg var han bare et løst konsept.» Skriver Stavlund.

Tore Stavlund minner meg om at det er den litterære stemmen det kommer an på, om den har festet seg i den som skriver, og om den fester seg i den som leser. Det er der det eventuelle talentet ligger.

Knut Hoem, NRK

(...) Tore Stavlunds Soundscapes, der lyd og stillhet krysses med lyd og mørke.

Ingmar Lemhagen, Klassekampen

Den flate linjen

Den flate linjen i lyden forekommer som et resultat av hastighet. Rytmiske impulser pluss fart erlik tonehøyde. Når impulser blir dratt opp i tempo til over tjue forekomster i sekundet, så smelter forekomstene sammen og blir oppfattet som en sammenhengende, flat linje.

Lyden av menneskegange blir dratt opp i hastighet slik at det blir til lyden av en bil. Lyden av hestehover blir dratt opp til lyden av et tog eller et fly. Lyden av kuleramme blir til lyden av summingen fra datamaskiner.

Henri Bergson spurte en gang om hvordan det ville føles om tempoet ble dratt opp på alle hendelser i universet. Helt enkelt, svarte han, ville vi føle et stort tap av bredde i vår erfaring av verden. Og nå har det skjedd. Diskrete, distinkte lyder har veket for de flate linjene og støyen fra maskinene som preger det moderne livet har gjort oss apatiske.

Det suser.

slik talte Vergil

mye av det som er skjønt her på jorden

sangen demringen over sjøen strengetonen

hennes stemme et vers en hage

– alt dette kan få mennesket til å lytte

og det er ikke underlig at den orfeiske kunst ble tillagt makt

til å tvinge elven til å endre sitt løp

til mildt temmende å lokke til seg dyr

til å bevege beitende kveg på gressgangenetil å stanse stille opp

– for å lytte

(et ønske for kunstnergjerningen

som ikke en gang orfeus kunne oppnå

det vil si en overvurdering av dikterkunsten)

musikk uttrykker verden

musikk uttrykker verden

poesien

ordene

de abstrakte begreper

uttrykker verden gjennom representasjon

dette skjer i kraft av leserens forestilling

derfor bør ordene i minst mulig grad blande seg med musikken

og forkleine dens potensial

det man søker å fange inn ved hjelp av begrepene

det setter begrepene sitt forkleinende preg på

således frambringes bare tanken om følelesen og ikke følelsen selv

hvem er i stand til å gi ord til den poesi

som ligger til grunn for en forening av alle elementer

diktningen må melde pass

ordene er for svake organer til en slik oppgave

like sikkert som at musikken er en selvstendig kunstart

den mektigste av dem alle

som oppnår sine mål fullt og helt med egne midler

like sikkert er det at den ikke trenger sangens ord eller handlingen i en opera

musikken kjenner bare tonene

men ikke årsakene som frambringer disse

ordene er et fremmed tillegg av underordnet verdi i forhold til musikken

da tonenes virkning er uforholdsmessig mye sterkere

mer ufeilbarlige og raskere enn ordene

ordene må derfor når de føyes sammen med musikken

kun innta en helt underordnet stilling

og føye seg fullstendig etter musikken

City Shadows

City shadows mark the route

When they let the rats out

«Rats», Lee Ranaldo

Soundscapes hos Kafka

For mange som beskjeftiger seg med studier av lydlandskaper – såkalt akustisk økologi – field recordings, musique concrète eller andre estetiske praksiser knyttet til akustiske omgivelser er boken Our sonic environment and the soundscape. The tuning of the world (1977) av R. Murray Schafer et teoretisk orienteringspunkt og ikke minst en kilde til inspirasjon. Boken tar for seg og setter i system hvordan lyden av samfunnet og naturen – altså våre hverdagslige akustiske omgivelser – har utviklet seg samt hvordan mennesket responderer på de lydlige omgivelsene og deres utvikling. Nødvendigheten av å lytte, analysere og skille mellom lydene blir understreket fordi lyden rundt oss har sosiale så vel som psykologiske implikasjoner.

Earwitness

I boken blir det benyttet et skjønnlitterært forelegg. Forfattere kan være hva Schafer kaller «earwitness» og han bruker i så måte enkelte skjønnlitterære beskrivelser som forelegg for studier av tidligere tiders lydlandskaper. I den sammenheng gjør han en rask bemerkning til hva som kan kalles en autentisk beskrivelse og hva som ikke er det. Det dreier seg forholdsvis om tilstedeværelse, altså om forfatteren faktisk var der eller ikke – noe som ellers aldri er et kriterium for en skjønnlitterær forfatters troverdighet – og om å bruke sunn kritisk fornuft. Schafer kan bli beskyldt for å gjøre noen lettvinte bemerkninger angående enkelte forfatteres troverdighet og at han litt for lett går god for andre forfatteres troverdighet, gjerne da anerkjente storheter som Thomas Mann og Lev Tolstoj, som han mener beskriver tiden og samfunnet de levde i på en etterrettelig og autentisk måte. Mye kan bli innvendt i den sammenheng. Uansett. Schafer er ingen litteraturviter og har rett til å velge sine kilder som det passer han. For øvrig påvirker det ikke lesningen, men gir heller interessante innfallsvinkler til allerede lest tekstmateriale.

Lyden av havet

Lyd har alltid vært et tilgjengelig råmateriale for poeter og litterater og beskrivelser av lyd er nær sagt en uunngåelig del av enhver litterær fremstilling av en hendelse. Men også selve lytteakten har vært en viktig signifikant. Hvordan Odyssevs lytter til havet i Iliaden eller de nærmest absorberende beskrivelsene av havet i Edda og hvordan det sørgmodige vannet i kanalene i Thomas Manns Døden i Venezia utgjør et tragisk ledemotiv får stå som eksempler på dette.

A soundscape consists of events heard not objects seen

Men det er lyden av byen jeg vil frem til og dertil to tekstpassasjer jeg finner særs fascinerende. Den første er fra Hermann Brochs dypt fascinerende verk Vergils død (1945) hvor den romerske dikteren Vergil ligger for døden i et rom i den italienske byen Brundisium i år 19 f. Kr og dagen er i ferd med å gå over i natt:

Lysene på kandelaberen sluknet det ene etter det andre, bare oljelampens lille tålmodige lys holdt ut ved sengen, i trekken ofte dinglende godmodig frem og tilbake i den svakt klingende sølvlenken, gjenspeilet i en sommerfuglmyk, spindelvevaktig skyggependling på veggen, og villskapen i gatene utenfor døde etter hvert ut, og mens den forvirrende støyen der lydene ikke var til å skille fra hverandre, løste seg opp til all slags latter, hyl og vræl, festens surr skilte seg ut med lysere og dypere summing i et støybilde som var blitt kaleidoskopisk, ble den grunnbasslignende takten til troppene som trakk seg bort hørbar og tilkjennegav at en del av vaktstyrken rykket inn i bydelene; så ble det stille, riktignok i en stillhet som snart, merkelig summende, ja, selv denne summingen, begynte å bli livlig, da plutselig langt borte fra, overalt fra - kom det fra markene utenfor byen, fra markene i Andes? - gresshoppesummingen kunne atter høres, myriadetonen fra myriadeskapningene, endeløs i stillheten som la seg over det endeløse.

At ikke Broch var der er selvsagt, så her faller Schafers premiss om tilstedeværelse bort, men at det oppskisserte lydbildet er noe mindre autentisk av den grunn er ikke tilfelle.

Den andre beskrivelsen er fra Kafkas prosatekst «Avsløring av en bondefanger» (1913) hvor fortelleren står taust sammen med en mann han bare kjenner flyktig fra før utenfor et herskaplig hus hvor til han er invitert i et selskap. Han venter utålmodig på at den andre skal forsvinne:

Og nå også å bli taus sammen med ham, som om vi hadde bestemt oss for et lengre opphold på denne flekken. Dertil tok husene rundt om straks del i denne tausheten, og mørket over dem helt opp til stjernene. Og skrittene fra usette mennesker som var ute og spaserte, hvis veier man ikke hadde noe lyst til å gjette seg til, vinden, som stadig trykker seg mot den andre siden av gaten, en grammofon som sang mot et lukket vindu i et eller annet værelse, – de lot seg høre ut av denne tausheten, som om den var deres eiendom fra evighet og for alltid.

Se også kommentar til denne passajsen i innlegget Betraktning under.