Sitt eget rom. Om Laurel Halo

Et karriereløp innen elektronisk musikkproduksjon som åpner seg for offentligheten med den smidige og inspirerte synthpoplåta "Metal Confection" fra ep'en King Felix (Hippos in Tanks 2010), er det vanskelig ikke å la seg engasjere av. Låta inneholder et øyeblikk av pur bliss. Akkurat i det refrenget skal løfte seg for andre gang, er det lagt inn fire takter naken bass og rytmikk som tilfører luft og tekstur. Lytterens oppmerksomhet blir skjerpet, for så å få forløst sine forventninger. Å holde tilbake refrenget, er muligens et enkelt grep, effektivt er det uansett. Følg med på oppbygningen fra rundt 2.20:

Og engasjement har Halo skapt. Da hun kom med den hovedsaklig instrumentale Hour Logic sommeren 2011, ble hun til del en entusiastisk anmeldelse i the Wire av Simon Reynolds. Og Hour Logic var virkelig en intrikat og intens lytteopplevelse, der den fremsto som et konglomerat av fragmenter fra de siste tyve årenes elektronisk musikkarv – breakbeats, synhtpop, house, ambient – presentert som gjennom krystall. Den påfølgende EP'en Spring under monikoret King Felix fokuserte således videre inn på noen av fragmentene i konglomeratet, hhv breakbeats, og tilbød en mer sjangertro presentasjon.

Quarantine, vårens utgivelse på Hyperdub, følger opp med en blanding av "Metal Confections" vokale popsensibilitet og Hour Logics utflytende og instrumentelle synthscape-eksperimenter. Sjangerreferansene er derimot mer eller mindre utelatt til fordel for et mer personlig uttrykk. Fra den dype, pulserende åpningen på ”Airsick” til det lettsindige ”Words are just words”-poengteringen på ”Light + Space”, er det lyden av en kvinne og hennes keyboards som høres. Halo har, med andre ord, for å parafrasere Virginia Woolf, funnet sitt eget rom, der hun kan konsentrere seg om sin egen visjon uten forstyrrelser utenfra, hvor hun kan skape et verk holdt rent for internetts kulturelle memer som tilflekker så mye av dagens musikkproduksjoner. Albumets tittel er således et uttrykk for denne tilsynelatende isolasjonen. 

Også de fragmenterte, ofte polyfont fremførte tekstene, er knyttet til det personlige og intime. Om hun samtaler med noen, er det med seg selv. ”Travelling heart, don’t go away”, synges det insisterende repetativt på ”Airsick”, som med en bønn om å få holde på plass det som er nært i kamp mot det flyktige og utflytende. Så også på ”Years”: “I will never see you again. You are mad caus’ I will not leave you alone”. Og ute regner det, som beskrevet på Thaw: ”Is it raining, is it pouring”. 

Halos vokal har også vært gjenstand for debatt, og hennes frie fraseringer er noe man kan like eller ikke like ettersom stilen unndrar seg konvensjonelle krav til skjønnsang. På sett og vis minner det om Nico og hennes insisterende, springende uttrykk. For øvrig er også Nicos the marble index en god referanse for Quarantine.