Tragiche Ouverture

”Mental caverns without Sunshine” fra Leyland Kirby aka The Caretakers An empty bliss beyond this World som bygger rundt et sample av et host, får meg til å tenke på et avsnitt Tor Ulven skrev om en plateinnspilling av Brahms «Tragiche Ouverture» med NBC Symphony Orchestra, dirigert av Arturo Toscanini. Ulven skriver:

Musikken forsvinner alltid i det den spilles; å spille den er å få den til å forsvinne inn i ingenting. Bare lydbåndet med de sirklende spolene fanger musikkens gjenferd, så selv publikums host, noen få sekunder, får et skinn av udødelighet og kan gjentas i det uendelige; forlengts døde menneskers host som forstyrrer de døde musikernes spill under den døde dirigentens taktstokk en novemberkveld i 1953, som er blitt et museum uten adgang for noen, stående urokkelig og gjennomsiktig i tiden, med sin datoplakett av luft over inngangen, inngangen til det eneste absolutt rømningssikre fengsel i verden.

Slik er Kirbys musikk, biter av forråtnet spolebånd satt i loop, gjentatt i det uendelige. Slik  får et publikums host et skinn av udødelighet.

Også Franz Kafka hadde et forhold til Brahms «Tragiche Ouverture». Den 13. desember 1911 gjorde Kafka et notat i dagboken etter å ha overvært sangforeningen i Praha sin Brahms-konsert:

På programmet står Tragiche Ouverture. (Jeg hører bare langsomme høytidelige skritt, en gang hit, en gang dit. Det er lærerikt å følge med på overgangene i musikken mellom de ulike instrumentgruppene og samtidig høre etter om de stemmer. Dirigentens frisyre er helt ødelagt.)

Slik er Kirbys musikk, livet som er knyttet til opplevelsen av musikken, langsomme høydtidelige skritt.