Deep

Oh, the harmonies ...

Popmodernisme. For en ny sakprosa #4

Zero Books er et av de mest interessante britiske radikale forlagene i dag, skrev The Guardian i 2012 da de gjorde en sak på forlaget. Grunnlaget for uttalelsen var det høye antallet titler som kom ut årlig og teften forlaget viste for å hente fram unge skribenter. Og om Mark Fishers Capitalist Realism (se #2) er forlagets mest solgte tittel, og eksemplarisk med tanke på tematikk, er det antallet titler, visst nok 1500 siden 2009, og en bærekraftig forretningsmodell, som får det til å gå rundt. Når et manuskript eller et bokutkast først er antatt, opplyser forlaget på nettsidene sine, blir det raskt redigert og publisert.

Og emnene favner bredt. Medieanalyse, musikkultur, filmkritikk, feminisme, politisk teori og kunsthistorie. Det diskuteres avantgardestrategier, markedsstrukturer, filosofiske ideer og, ikke minst, framtiden. Det er et tekstkorpus som på mange måter er mer framoverskuende enn redegjørende for det som har vært. Det er et her og nå. Og det er i morgen.

Formatering
Hver utgivelse holder samme format, ca A5 i størrelse med et sideantall på mellom 100 og 200. En malbasert grafisk formgiving understreker slektskapet mellom bøkene. Omslagstekst er satt med modernistisk font på skarp bakgrunnsfarge, av og til i kombinasjon med et sort felt nederst for undertittel samt illustrasjonsfoto som til en viss grad reflekterer bokens egenart.

Øverst i høyre hjørne står alltid merket til Zero Books, en enkel bokstavlogo plassert inn i en sort sirkel, liksom et klistremerke.

Det er en klar designprofil som er satt i verk. Kanskje litt stivt, men det fungerer. Det gjør bøkene gjenkjennelige.

Fra blogg til papir
Essayene holder gjennomgående en subjektiv stil. Ofte er de fabulerende, utforskende og degressive. Aldri belærende eller arrogante (kanskje med unntak av musikkritiker Adam Harpers bok)

Faktisk er det en strøm av tekst som den går den motsatte veien av hva som er vanlig i dagens bokforleggeri. Der de fleste skriver først for trykk på papir for deretter å publisere digitalt, har tekstene som blir trykket av Zero Books i mange tilfeller først vært publisert på blogg.

Det finnes eksempler på dette i norsk forleggeri også, men ikke som del av en bærende forlagsstrategi og ikke med det formål å bidra til en politisk og kulturkritisk diskurs.

På mange måter er det forbilledlig. Særlig i den grad det ikke er et forsøk på å gjenskape og gjenkjenne gamle avantgardestrategier slik som ofte ellers er tilfellet med den elektroniske litteraturen, som mer enn å se framover, bekrefter noe gammelt.

Med Zero Books har vi et eksempel på hvordan elektronisk litteratur (som jo bloggteksten er) påvirker papirmediet, ikke i form og innhold, men i modus og temperatur. I følge The Guardian er leserne sultne på nettopp slik litteratur, en litteratur som består av inkluderende analyser og følelsesladete avsporinger, men uten å bli for akademisk eller trettende uttømmende.

Manifest
Som det står i det korte, men offensive manifestet trykket bakerst i hver bok: "Zer0 Books knows that another kind discourse - intellectual without being academic, popular without being populist - is not only possible: it is already flourishing (...)".

En oppløftende holdning. Slaget er ikke tapt. Det finnes en offentlighet med vilje til kritisk refleksjon og intellektuell tenkning, men den ønsker ikke å bli belært, men å få være med, å få tenke videre med den som tenker. Heri ligger også det internasjonale potensialet. Også en norsk leser vil kunne lese tekster fra Zero Books og fylle ut med sine egne lokalt forankrede erfaringer og ideer.

Database som forretningsmodell 
Et radikalt alternativ til konvensjonelt forleggeri, skriver The Guardian. Og det radikale alternativet forlaget gir, manifesterer seg ikke bare i form av poetikk og tematikk, men også i form av forretningmodell. All kommunikasjon mellom forlag og redaktører foregår, i følge retningslinjene for innsendelse av manuskripter, via en database og et webforum.

Forfatteren må mestre bruk av databasen, der hvert prosjekt får sitt eget område. Der kan også forfatteren etter lansering, følge med på salg og markedsføring.

En forfatter som ønsker å få et prosjekt vurdert hos Zero Books, laster opp en prosjektbeskrivelse på forumet og får, i følge retningslinjene, svar i løpet av dager på om forlaget er interessert eller ikke. Først gjøres en siling. Forfattere som når gjennom blir bedt om å fylle ut en full søknad. Hvert forslag får en rekke in-house lesere som vurderer teksten og som blir tilgjengelig for forfatteren på forumet. Forlaget tilbyr bare å publisere boka om de liker den.

Indre revolusjon
Altså har vi med å gjøre en digitalisering av bokforleggeriet som i sin første konsekvens trenger innover mot redaktøren og forfatteren, og ikke mot publikum i et forsøk på å endre deres lesevaner, (som jo like fullt endrer seg, men ikke slik e-boken som format åpner for).

Det er en indre revolusjon. Behovet for raskere og mer tilgjengelige tekster, trenger ikke å bety digitale utgivelser eller kiosklitteratur, det kan også bety god sakprosa på papir, bare at premissene for å skrive den har blitt annerledes. Det er det utvidede essayets tid, kåseriet.

Ingen forfatterpleie
Ingen epost, ingen telefoner, ingen kaffemøter.

Menneskelig kontakt nedjustert til et minimum.

Mindre tid på forfatterpleie, betyr mer tid på manusutvikling og flere utgivelser.

Snakk med noen andre
Å skrive er ensomt, står det på forlagets nettsider, men ikke tenk at vi er ditt sosiale etablissement, poengteres det. Snakk med vennene dine, snakk med familien din, få de til å lese, diskuter med dem.

Det ligger noe mytopoetisk i det tradisjonelle, og på mange måter utdaterte, forholdet mellom en forfatter og hennes redaktør. Det er opplegg fra før e-post og fileshare.

Kontrakter
Angående kontrakt, tilbyr forlaget, avhengig av hvor mange eksemplarer de tror boka vil kunne selge, fire kontraktnivåer. Royaltyen er i utgangspunktet det samme, står det, men de kan gjøre mindre i form av markedsføring investering for nivå 2 enn nivå 1. For nivå 3 er det krevet et lite kostnadsbidrag fra forfatteren, og en høyere en for nivå 4. Til gjengjeld har de presset opp royalties. På e-bøker for eksempel betaler forfatteren 50 % av utgivelseskostnadene, og forfattere kan velge sin utsalgspris. Hovedsakelig opererer forlaget med kontrakter av type 2 og 3, med sporadiske innslag av type 1 og 4.

Det er på ingen måte selvpublisering, men det er en modell som i større grad forsøksvis deler ansvaret for å sikre en bærekraftig, kostnadseffektiv arbeidsflyt mellom forlag og forfatter. Ingen dum idé det, så lenge det bidrar til å styrke kvaliteten på tekstene og muliggjør at flere relevante tekster kan bli publisert. Kostnadsdelingen som ligger i kontrakttype nivå 3 og 4, er ikke utbredt i Norge utenfor tilbydere av selvpublisering. I Zero Books tilfelle gjør de det klart at kvalitetskontrollen er den samme, at de ikke gir ut noe de ikke liker, men at om de vurderer salgspotensialet lavt, så er det naturlig å dele kostnaden for utgivelsen med forfatteren, som for forfatteren betyr en høyere royalty.

Foretningsmodell for popmodernisme
Kan vi kalle det det? Mulighet for å publisere raskere og oftere på papir, slik vi har blitt vandt med digitalt, åpner for en løsere og mer aktuell prosa, som også kan tillate seg å være åpen og inkluderende, og ikke allvitende og uttømmende på sitt emne.

Popmodernisme. For en ny sakprosa #3

Mark Fisher kom i våres ut med essay-samlingen Ghosts of my life. Writings on depression, hauntology and lost futures, en samling tekster tidligere publisert på bloggen hans k-punk og i magasiner som The Wire og Sight & Sound. Det er et tilbakeblikk, på eget arbeid, og et forsøk på "coming to terms" med sitt virke. Et tilbakeblikk som også behandler en slags sorg over fraværet av den intellektuelle diskursen som skapte det klimaet Fisher opplevde som så fruktbar for seg selv og sine like, slik han opplevde den i England på 1980-tallet, en diskurs som var entusiastisk for sin egen tid, (i motsetning til i dag) og for den tiden som skulle komme (også i motsetning til i dag).

Redusert kulturuttrykk
Kulturuttrykket i dag er stillestående, hevder Fisher. Popmusikken og kulturen som omgir den "has been reduced to being a mirror held up to late capitalist subjectivity".

Forestill deg en hvilken som helst plate produsert de siste fem årene, sendt tilbake i tid til 1995 og spilt på radio, argumenterer han. Det er vanskelig å tenke seg at det ville vakt noen oppsikt.

På den annen side, det som ville kunne sjokkert lytterne i 1995, var at musikken ikke hadde endret seg mer på de nesten 20 årene som er gått, at den ville vært så gjenkjennelig.

Sammenlign dette med hva lytterne på 1960-tallet ville tenkt om de hørte en jungle-plate fra 1990-tallet. Til og med for en fra 1989 ville en jungle-plate fra 1993 lått så nytt og annerledes at de ville fått ny tro på å tenke hva musikk kan være.

Fravær av fremtid
Fraværet av fremtid gjør at musikkulturen henfaller til resignasjon og kapitaliserer på fortiden heller enn å forestille seg framtiden.

"This refusal gives the melancholia an political dimension, because it amounts to a failure to accomodate to the closed horizons of capitalist realism", skriver Fisher.

Hauntology
Jeg forstår at dette er deprimerende, men hva har hauntology å gjøre med dette, som Fisher spør retorisk. For det er mye snakk om hauntology i disse essayene.

Hauntology-begrepet er et ordspill med opprinnelse i Jaques Derridas bok Spectre Of Marx, der begrepet, som en variasjon over ontologi, anvendes i en historisk-filosofisk analyse av Karl Marx og marxismens betydning i Europa etter Sovjetunionens fall.

Fortiden er umulig å flykte fra, hevder Derrida. Ubevisst eller bevisst blander den seg med alt vi gjør. Med Marx’ fascinasjon for Shakespeare og Hamlet som anslag setter Derrida seg fore å finne en form for hjemsøkelsens logikk for det som kommer, forsvinner og kommer tilbake igjen, liksom gjenferdet etter Hamlets far, av rester etter marxismen.

«Let us call it a hauntology», skriver han.

Hos skribenter som Fisher brukes begrepet løsere, og betegner like gjerne hvordan den kapitalistiske kritikken blir kombinert med en viss form for introvert eskapisme. Eller den saturnalske dagdrømmen, det skrivende individet, alene ved arbeidspulten eller ved vinduet, mildt stemt innover, mot sine egne fragmenterte minner og spørsmålet hvem er jeg opp i alt dette.

Simon Reynolds som de fleste andre musikkskribentene som har tatt i bruk begrepet, kvitter seg uanstrengt med begrepets forbindelse til Marx og knytter det i stedet til musikk som beskjeftiger seg med studiet av minner, henholdsvis utgivelser på det britiske selskapet Ghost Box, William Basinski, Boards of Canada og Leyland Kirby, som alle lager musikk preget av utflytende og mangefasetterte uttrykk der fragmenter av fortid blir trykket sammen til et konglomerat.

Jeg har skrevet om Kirby tidligere. Her.Og en del om hauntology her.

Ifølge Reynolds handler hauntology om hukommelsens skjørhet, om hvordan minnene er forutbestemt til å gå i oppløsning, om hvordan minner fragmenteres og til slutt forsvinner.

Artistene som ble påsatt merkelappen hauntology, skriver Fisher, produserte musikk overveldet av melankoli og de var opptatt av teknologi som materialistisk hukommelse - og derfor fascinert av TV, vinylplater og kassettbånd, og lyden av disse formatenes nedbrytning.

Hauntology som sjangerøvelse
Det er innenfor dette fortidens spekter at også essayene samlet i Ghosts of my life utspiller seg. Og for den som har interessert seg for og fulgt den eksperimentelle og konseptuelle elektroniske musikken de siste ti årene, og diskursen omkring, kan ikke ha unngått å få med seg bruken av begrepet hauntology.

The Wire har vært fullt av det og skribenter som Simon Reynolds, David Toop og Mark Fisher har alle anvendt det som teoretisk forelegg i sine undersøkelser av samtidsmusikken. Simon Reynolds skriver i boken Retromania om fortidens effekt i dagens samfunn. På den ene siden er kapitalisering på nostalgi i ferd med å ta over kulturindustrien (negativt). På den andre siden er estetisk rov på halvt glemte musikalske uttrykk, gjerne i form av produksjonstekniske premisser, i ferd med å bli et sentralt grep i eksperimentell populærmusikk (ikke nødvendigvis negativt). Til dette siste anvender Reynolds begrepet hauntology som merkelapp. Vi fikk Leyland Kirbys hjemsøkte ballroom-pastisjer, vi fikk Monolakes album Ghost, vi fikk plateselskapet Ghost Box. Nært ved var hauntology i ferd med å bli en sjanger. Men så langt gikk det heldigvis ikke. I stedet ble det et begrep å beskrive en kvalitet i et stykke musikk med. Noe hjemsøkt, noe dulgt fra fortiden, en følelse av å minnes noe uklart, noe geriatrisk nærmest.

Gamle gubber
Den hjemsøkte musikken er tretti - og førtiåringenes musikk, de som minnes noe noe når de lytter, som blander sammen tiår og sjangere, der forskjellige tiårs manifestasjon av musikk blander seg sammen med de neste tiårs manifestasjoner, som lag på lag med kulturuttrykk, som det er opp til lytteren å trenge gjennom.

Anvendelsen av Derridas hauntology-begrep innen musikkritikken er problematisk og diskutabel. Noe av problematikken ligger i hvordan skribentene gjør seg flid med å redegjøre for begrepets opprinnelse og ender opp med å fremmedgjøre leseren ytterligere ettersom den musikkritiske bruken av det ikke følger opp Derridas bruk av det. Slik blir det tømt for mening. Det fremstår som tomt og upolitisk. Redegjørelsen mangler konsekvens. I musikkritikken er det rettet inn mot å definere en estetisk kvalitet heller enn politisk, og redegjørelsen framstår som poserende heller enn engasjert.

Samtidig, om man ser bort fra begrepets opprinnelse, så er det ikke uten effekt. Det forsørger et begrepsapparat og en diskurs for begrepene å virke innenfor, men som en kolportering av Derridas filosofi. Derridas ordspill er egentlig tapt for denne skrivepraksisens bruk av hauntology-begrepet. Det er mer rett å bruke det opprinnelelige begrepet, det som Derrida spiller på, nemlig ontologi. For det er her mer snakk om musikkprodusenters subjektive gjengivelse av verden, både i fortid og nåtid, som skribentenes opplevelse og personlige tolkning av musikken.

Og slik Spectre of Marx var Derridas refleksjon over Sovjet-regimets oppløsning, henfaller mange av skribentene til subjektiv ostologi. Deres trivielle minner om kald krig blir gjennom hauntology-begrepet gitt unaturlig mye betydning, både i utvidet samfunnsmessig forstand og personlig.

Samtidig applauderer jeg det. Jeg liker tanken på at terskelen blir senket for å skrive om emner og tema som ofte blir forbeholdt ekspertene. Som de fleste andre setter jeg pris på grundige, autoritære tekster som framstår som sannhetsgivende om et emne, men jeg liker ikke at dette skal bli den eneste formen for hvordan skrive om et emne.

Popmodernisme. For en ny sakprosa #2

Capitalist Realism. Is there no alternative? av Mark Fisher kom ut på Zero Books i 2009 og skal etter sigende være en av forlagets best selgende titler uten at jeg kjenner noen salgstall, eller hva så måtte bety. Men at bøker om økonomi blir populært i krisetider, er ikke overraskende. Når framtiden synes usikker blir det viktig å forstå samtiden, hvordan den henger sammen og hva som skapte den.

Og i dag synes framtiden truet av nettopp det økonomiske systemet vi lever under, kapitalismen. Og så mer i Storbritannia og det kontinentale Europa, enn her hjemme selv om også vi kjenner på "The Euro-Crises".

Legg til bildetekst

Det har blitt talt om hvordan nasjonalstaten som demokratisk grunnstein er under press, om hvor vidt EU må skrus tettere sammen om prosjektet skal overleve, om euroen burde bli avviklet eller ikke, om hvordan Tyskland ikke kan bistå de hardest rammede landene økonomisk for alltid.

Og det er en dobbel fortvilelse. For det synes ikke å være noe alternativ til det systemet som har skapt uføret. Det finnes ikke noe alternativ til kapitalismen. Kapitalismen er den eneste mulige virkeligheten, det eneste realistiske politiske systemet. Alt annet er utopi. Å tro at kapitalismen skal kunne byttes ut er latterlig, synes å være common sense.

Nettopp forestillingen om at det tilsynelatende ikke finnes noe alternativ til kapitalismen, er utgangspunktet for Mark Fishers bok Capitalist Realism, som bør leses i kontekst av finanskrisen i 2008, da det en kort stund syntes for venstresiden igjen å være relevant å snakke om et kapitalismens sammenbrudd og ny giv for sosialistiske styringsmodeller.

Men det var et kortlivet engasjement. Staten ryddet opp etter bankene og hjalp dem med å behandle underskuddet og snart var alt tilbake i gjenge igjen. Boligmarked og forbruk tok seg opp. Her hjemme, bidro til og med SVs egen Kristin Halvorsen som da var finansminister med å oppfordre folk til å handle mer, så ikke nedgangstidene skulle koste folk jobbene sine. Kapitalismens realisme indeed.

Underholdningsfilm
Mark Fishers bok er lettlest og underholdende. Som foreleser og lærer, blant annet ved Goldsmith University of London, vet han å holde på leserens oppmerksomhet. Stadige referanser til underholdningsfilm, som Children of Men, Heat, Office Space, The Bourne Ultimatume, Memento, understøttende poenger og fungerer som kontekstgivende analogier. Slik sikrer han effektivt at leseren ikke faller av under de teoretiske og abstrakte partiene som naturligvis oppstår under diskusjonen av kapitalismens kår. Det funker for meg.

Her er en scene fra den dystopiske The Children of Men, en film der et London i 2027 i en verden som er i ferd med å kollapse, blir skildret. Scenen, og hvordan Fisher beskriver den, poengterer hvordan all kunst, i scenen som forsøkt samlet i The Ark of the Arts, også bare er kommodisfiserte forbruksvarer:



Kommodifisering
Et av poengene Fisher får frem, er hvordan kapitalismen suger til seg alt og skaper det om til handelsvarer. Alt, fra religion til pornografi til kapitalismekritikk. Så også historien. Historien blir noe å selge.

Sigmar Polke "Girlfriends II", 1967

Leben mit pop
I følge Wikipedia ble begrepet Capialist Realism først brukt i 1963 under en kunstutstilling i Düsseldorf, Leben mit Pop – eine Demonstration für den kapitalistischen Realismus, der Gerhard Richter, Sigmar Polke, Wolf Vostell og Konrad Lueg stilte ut arbeider og gjorde performancer som kommenterte Tysklands voksende media- og forbrukerkultur.

Hele vårt levesett er infisert av denne kulturen i dag. Det finnes ikke noe utenfor forbrukersamfunnet. Uansett hvor bevisst man blir som forbruker, er man en del av det. Det finnes ikke noe utenfor livet med pop.

Fisher vender stadig tilbake til sin praksis med undervisning og trekker veksel på erfaringer med studentene. Han beskriver hva han kaller det "postdisiplinære klassemiljøet", der elevene ikke tar av seg headsettene sine eller spiser hele måltider mens undervisningen foregår. Dette med headsettet er et konkret poeng. Ved å ha det på seg sikrer eleven seg, påpeker han, en umiddelbar tilgang på underholdningen og forblir tilkoblet, selv om det ikke er musikk på.

Refleksiv impotens
Selv om Fisher er mer observerende enn dømmende, mener han at elevene, og hele den oppvoksende britiske ungdommen, lider under "refleksiv impotens". De klarer ikke å se at deres handlinger i dag, får konsekvenser i fremtiden. At de ikke engasjerer seg verken i sin egen utdannelse eller samfunnet de er en del av, gjør at de heller ikke er med på å forme den fremtiden de skal leve i. De er totalt absorberte av popkulturen. Det er umulig å koble fra.

Som en konsekvens av denne refleksive impotensen, blir undervisningen på skolen, rettet inn mot å sikre elevene ståkarakter på eksamenene, en "eksamendrill" (som kjenner vi godt til i Norge også) som igjen erstatter videre faglig engasjement hos både lærer og elev.

Undervisning blir et spørsmål om økonomi, heller enn om nytte.

Dette er jo også en betimelig kritikk av skolen slik vi også kjenner den her hjemme. Lærerens arbeid blir stadig mer rettet mot å imponere i form av kvantifiserbare tall. At arbeidet skal ta seg godt ut i regneark. At stordata skal vise positive trender. Det er en klar kommodifisering av undervisningssituasjonen, der læreren blir forstått og mål som en byråkrat heller enn en fagperson.

Marxist Nanny
Nyliberalismen, slik denne har gjort seg gjeldene under senkapitalismen, er en amoralsk ideologi som i effekt bidrar til å tømme verden for mening. Staten skal holde seg unna markedet og kun bidra med politi og milliærstyrke, som et organ for ro og orden. Ikke noe byråkrati. Ikke noe statsfinanseiert velferd. I den globale kapitalismen, slik den er uten senter, er det ingen som sitter med den absolutte kontroll. Det finnes ikke noe overordnet styrende organ. De private selskaper styrer alt selv. Og nettopp behovet for et kontrollerende organ, en marxistisk nanny, som han kaller det.

For det er vel ikke noe alternativ, ikke som Fisher kommer opp med i hvert fall. Men vi må bry oss. Og vi må passe på.

Popmodernisme. For en ny sakprosa #1

Hva savner vi i norsk litteratur? 

Spørsmålet var oppe til samtale rundt hagebordet da jeg i sommer hadde helgegjester på hytta. Og der vi satt og nippet til hvitvinsglassene våre, på tuppen av odden, omgitt av den store innsjøen, farget blå av en skyfri ettermiddaghimmel og hvis overflate kun lot seg bryte opp av vannskikjørernes krumme vendinger, var vi underlig låst til å tenke til skjønnlitterære sjangere, til fiksjonen, som om spørsmålet om hva vi savnet i norsk litteratur, bare kunne dreie seg om skjønnlitteraturen. 

Kanskje var det varmen. Hetebølgen. 

Deilig akkurat da, slik den myknet oss opp og unnskyldte oss vår bedagelig anlagt refleksjonevne og søvnige hedonisme, men potensielt problematisk på langt sikt. 

For slik er det selvsagt ikke. Det handler ikke bare om fiksjonen.

Om noe mangler i norsk litteratur, så er det utgivelser som bryter med sjangernes konvensjoner og åpner opp litteraturen for både den skrivende og lesende. For å si det lite presist.

Selv mumlet jeg noe om en mer fabulerende prosa, slik jeg ofte gjør, uten alltid helt å vite hva jeg mener med det. For jeg kan bare skrive om det i generelle vendinger, som en litteratur som frir seg fra de litterære sjangerkonvensjonene, men som samtidig makter å formidle noe om vår tid, slik vår tid er preget av det flyktige og det raske, av spinnet, som kan åpne opp diskurser som kan bidra til at flere føler seg kompetente til å bidra til diskursen. En ny modernisme, så å si.

Åpen, søkende og inkluderende. En prosa som både i form, stil og metodikk gjenspeiler hvordan det er å leve i dag.

              

Da Cappelen Damm i våres lanserte sin nye sakprosasatsing Signatur, (der jeg selv bidro med et essay om norsk meierihistorie), ble ikke dette savnet imøtekommet. Bidragene var gode hver for seg, men i sum ble det ikke det løftet for sakprosaen som forlaget hadde satt seg fore å gi. Underlig tamt ble det, og ikke så lite skuffende. Omslaget slik det var illustrert med et sett blyanter i forskjellige størrelser og farger, lagt inntil hverandre, var verken attraktivt eller inspirerende, men så mer ut som om boken var tenkt inn på et pensum. Cappelen Damm er selvfølgelig unnskyldt. De har ingen som helst forpliktelsen ovenfor mine litterære fantasier. De har sin agenda, og ikke minst en markedsavdeling som sikkert vet hva som selger.

For å få til hva jeg savner er det derfor, tenker jeg, når landets beste sakprosaredaksjon ikke får det til, behov for et nytt initiativ, en ny forlagsidé, en revurdering av kvalitetsbegrepet, der et essayistisk utløp for ideer kan ha like høy status som fullt ut gjennomtenkte, autoritære utleggelser av ideer. Det finne selvfølgelig slike tekster, helt klart, men ikke som satt i system. Og det finnes rom på markedet i dag for en slik serie. 

I de følgende postene skal jeg gjøre et forsøk på å sirkle inn hva jeg mener, og det med bruk av et utvalg titler fra det britiske forlaget Zero Books.

Zero Books er et imprint hos John Hunt Publishing, etablert av London-forfatter Tariq Goddard (f. 1975) i 2009. I løpet av de fem årene som har gått siden oppstart, skal det etter sigende ha blitt utgitt vel femten hundre titler, uten at jeg har sjekket op pdet tallet. Det sier seg selv at jeg ikke har lest alt, heller langt fra så, men en liten håndfull har jeg fått vært gjennom, ikke som en systematisk lesning av forlagets utgivelser, men fordi de hver for seg og uavhengig av utgiver, har gjennom sitt tema, fanget min interesse, som ofte følger langs tematiske linjer som musikkultur, samfunnsanalyse, poetisk praktisk, digital kultur osv. Gjerne i blanding. Det nettopp Zero Books åpner for, er en essayistisk stil, som ikke tar sikte på å være uttømmende og autoritær på et gitt emne, men prøvende og digressiv og slik åpner for videre tenkning og skriving.

*
Se også tidligere innlegg om lansering av Adam Harpers bok Infinite Music som ble utgitt på Zero Books i 2012.  

"Lamento per la morte de Pasolini"

I wan't to tell you of a song, skriver den italienske London-baserte skribenten og kritikeren Daniella Cascella. Hennes bok En Abime. Listening, reading, writing. An archival fiction (Zero Books 2012) er et poetisk, personlig og digressivt essay om å finne en stemme i sitt eget liv så vel som i litteraturen hun produserer, "a slow accumulation of personal moments of breakthrough in listening, reading, writing" (32), som hun skriver. Om igjen og om igjen kommer hun tilbake til denne italienske folkevisen:










"Lamento per la morte de Pasolini" ble skrevet i desember 1975 til minne om fillmregissør og forfatter Pier Paolo Pasolini, som ble myrdet på natten mellom 1. og 2. november 1975.

Komponist og musiker Giovanna Marini (f. Roma, 1937) er en av Italias største folkmusikere og protestsangere. Var politisk aktiv på venstresiden på 1960- og 1970-tallet og underviste i musikketnologi ved universitetet i Paris på 1990-tallet.

I stemmen hennes, tenker jeg, er det mulig å høre en reminisens av Leonard Cohen, er det ikke? Og noe Brecht / Weil-aktig i de dramatiske kor-partiene, i disharmoniene.

Å høre "Ulrike Meinhof", en derimot en annen opplevelse:



Og jeg vender tilbake til denne boken, leser den på nytt, lytter på nytt til musikken hun skriver om.

Som musikken til Mika Vainos første plate som Ø:



Hun skriver: It arrives as a piercing signal, a ruthless clasp of frequencies pointing right at the essence of rhythm.

Tilsynelatende ingen andre sammenhenger mellom Vaino og Marinis musikk enn at Cascella skriver om å lytte til dem i sin bok.

I YouTube-streamen finnes jeg så denne:



En finfin versjon av en av mine favoritt Pink Floyd-låter

"Til melkens pris" som e-bok

Essayet "Til melkens pris", publisert i sakprosaantologien Signatur (Cappelen Damm 2014) er nå å tak i som e-bok, blant annet på Haugenbok.

monday niceness

APPELSINHAGEN (NAKBA-NOTATENE)

I 2009 jobbet jeg med en kontrafaktisk roman om Franz Kafka (som altså ikke ble utgitt) der Kafka overlever først tuberkulosen og senere kom seg unna nazistene. Jeg lot ham således flykte fra Europa, ikke til Palestina (hvor til han ofte hadde ønsket seg), men til New York (hvor til han også ofte hadde ønsket seg) i likhet med mange andre jødiske intellektuelle. Forøvrig lot jeg han ta samme reiserute som Walter Benjamin la ut på, fra Frankrike over Pyreneene til Spania og derfra med dampskip til New York, men som WB altså ikke overlevde. 

Et fragment fra dette arbeidet finnes her: MANHATTAN KAFKA

Her skal det derimot handle om Max Brod og tiden rundt etableringen av Israel som selvstendig stat i 1949.

Max Brod, Kafkas venn og redaktør, flyktet sammen med kona Else Brod og vennen Felix Weltsch, fra Praha i 1939 da den tyske hæren inntok byen. Først med tog til Konstanza ved Svartehavet og videre til Palestina med båt. 

I bagasjen hadde Brod sin samling originale Kafka-manuskripter. Ekteparet Brod bosatte seg i Tel Aviv, Felix Weltsch i Jerusalem. 

I 1942, etter konas død, møtte Brod den unge, jødiske kvinnen Ilse Esther Hoffe på et kurs i hebraisk. Også hun hadde flyktet fra nazistene og Praha. De ble nære venner og snart fylte hun stillingen som hans sekretær. Sammen renskrev, organiserte og titulerte de alle fragmentene og løse ark Brod hadde etter Kafka for utgivelse av samlede skrifter. 

Til tross for at Ilse Esther Hoffe var gift har det blitt spekulert i om de hadde mer enn et platonisk forhold, men om dette vites ingenting sikkert. (I kjølevannet av dette forholdet ligger også den store konflikten om  eierskapet til Kafkas litterære arv. Godt gjort rede for av Judith Butler i et essay i London Review of Books i 2011.) 

Fragmentet under, fra dette romanarbeidet, skildrer en forlystelsereise Max og Esther gjorde til Jaffa, rett før Israel ble en selvstendig stat i 1949. Fordi jeg jobbet med dette like i etterkant av Israels angrep på Gaza i 2009, flettet det seg inn notater fra opplevelsen av dette angrepets grusomheter via web-TV samt research på den lange historiske bakgrunnen til konflikten. 

Avslutningsvis følger et forsøk på beskrive en reise Max Brod gjorde til Zürich hvor han skulle sikre deler av sitt Kafka-arkiv i en bankboks. 

Nå som situasjonen i Israel / Palestina igjen er fortvilt, syntes det aktuelt å hente frem igjen fragmenter fra dette arbeidet og publisere det her for hva det er verdt. 

Here goes:

APPELSINHAGEN (NAKBA-NOTATENE)

1

Med kjørehansker og solbriller var Max en flott mann. Hun studerte ham i profil. Når han snudde seg mot henne vendte hun blikket ut på veien. Støv virvlet opp rundt bilen. Han smilte til henne. Den røde ørkenen stod i kontrast til det azurblå havet. Han strakk ut hånden, dro en hårlokk som hang ned fra under skautet bort fra kinnet hennes. Hansken kald mot huden. Da de nærmet seg Jaffa ble landskapet grønnere. De kjørte mellom rader av trær som bugnet av runde, mørkegule frukter, uendelige variasjoner av grønt og brunt med gule prikker. Ved en arbeidsleir stoppet Max for å hilse på kjente. Arbeidslederen var en ung mann med gylne krøller og kraftig adamseple. Han ga henne en kurv til å legge appelsiner i. Max så hvordan hun strakk seg etter fruktene inne mellom trærne. Når forholdene roer seg, tenkte han, kunne de kanskje bosette seg ved en av hagene.  

2

I sentrum patruljerte britiske soldater i gatene. Stemningen var spent. For å avkjøle seg stakk de seg inn i et tehus. Max kjøpte et blekkhus til henne. Han ville hjelpe henne med å tyde graveringene i bronsen, men hun hadde vanskelig for å konsentrere seg. Halvt skjult i de mørke krokene satt arabere og sov. Ingen møtte blikket hennes, men hun følte blikkene deres på seg.

3

En rette linje delte ørkenen i to. I sør gjorde ettermiddagssolen fjellene til gjennomskinnelige, himmelblå pukler. I øst lå havet. Det var det samme landskapet Guds førstefødte hadde sett da de kom opp fra Sinai. Ettermiddagsheten, bergene, buskene hadde blitt deres som det nå var hans og hennes. Esther fiklet med blekkhuset. Det var fortsatt fremmed for henne å bo ved havet. Etter et tiår i ørkenen hadde hun enda ikke vendt seg til det skarpe lyset. Når de kjørte opp Rotchild-avenyen bad hun ham gjenta hva han hadde sagt om blekkhuset. Vil du det, sa Max. Hun nikket. Max kjørte inn til siden. Han slo av tenningen og begynte å fortelle: En mann så Imâm Ahmad bære på et blekkhus og sa ‘O Abâ ‘Abdillâh! Du er muslimenes Imam’. Mannen var overrasket over å se imamen bære på et blekkhus liksom en ung student, og var i det hele tatt forundret over at han leste bøker liksom ungdommen. Imâm Ahmad føyde dette til side og svarte at han ville bære blekkhuset hele veien til gravplassen. Med det mente han at han ville være opptatt med å søke kunnskap til han lå i graven. Når han så lå for døden sa han ’Les over meg fra min første lærer Hushaym ibn Bashîr’ og det ble lest for han det han ønsket. Lærer ibn Bashîr likte ikke at folk ynket seg når de hadde vondt, ble det lest. Imâm Ahmad som hadde forferdelige smerter ynket seg derfor ikke før han døde. På denne måten viste han at han ikke bare søkte lærdom men også tok den til seg helt til han lå i graven.

I leiligheten er det mørkt foruten det blå skinnet fra pc-en. På web-tv ser jeg israelske styrker bombe Gaza by. En stund tror jeg at forferdelsen jeg følelser over denne samvittighetsløse ødeleggelsen, ville hindre meg i å skrive. Kanskje lar jeg også forferdelsen få være en unnskyldning for ikke å skrive. I hvert fall kjennes det som om at hva jeg enn skriver, så er det meningsløst. Samtidig forstår jeg at meningsløsheten ville være der uansett hva Israel måtte gjøre og at min situasjon er uavhengig av tragedien som utspiller seg på web-tv. Ingenting har jeg å stille opp med. Jeg er bare et av disse sendebudene som jager gjennom verden og roper ut mine meningsløsheter til andre som roper ut sine meningsløsheter. Vi skulle veldig gjerne ha gjort slutt på det, ikke bare til vårt eget beste, men også til menneskenes beste, men vi våger ikke på grunn av den ed vi har avlagt til meningsløshetene, og på en eller annen måte klarer vi alltid å overbevise oss selv om at det vi har å komme med skal ha en betydning og vi nærer vårt håp med denne lille og skadeskutte overbevisningen som er akkurat nok til at vi fortsetter å rope heller enn å legge oss ned for å dø i fred slik at verden kan få fred for våre meningsløsheter. Jeg skriver om natten. Om dagen avleder lyset oppmerksomheten. Å være taus er den eneste måten å leve på.

Det er noe med årstall som samler og hekter sammen hendelser. Uten hensyn til andre forhold enn tallene selv. Vi godtar dette. Vi godtar hvordan dette påvirker vår forståelse av historien. Vi godtar at ting skjer samtidig og at ting skjer i rekkefølge. Vi godtar at ting skjer på grunn av andre ting som har skjedd. Vi godtar at ting som har skjedd på den ene siden av jorden har sammenheng med en ting som har skjedd på den andre siden av jorden. Vi godtar at noe som har skjedd før kan bli påvirket av noe som skjer senere. Vi godtar at det som skjer i dag kan påvirke det som skjedde i går. Vi godtar at ting forandrer seg uavhengig av fremtredelse i tid og rom. Vi godtar at tid som begreper kun er brukbare for oss tilsatt rytme.

4

Esther bar kassen med appelsiner inn porten. I natt ville hun være hos mannen sin. Når hun overnattet hos Max forekom det at han la seg hos henne. I tankene skrev hun et brev: Kjære Max, tenkte hun at hun skrev. Så gamle er vi ikke at vi ikke kan kjenne varme for andre mennesker enn de vi lever med og du vet at jeg på mange måter er din, men jeg må innrømme, at helst, om jeg kunne, ville jeg gå videre på en tredje vei som verken fører til deg eller går sammen med han, men inn i ensomheten et eller annet sted.

Det var ikke hennes ord. Hun visste ikke lenger hvilke ord som var hennes. Ordene trengte bare inn i henne. Fra notatheftene, fra brevene, fra manuskriptene.  

Blant israelerne var det bred støtte til invasjonen, ble det meldt på nyhetene. Israelere som hadde tatt tilflukt i et bomberom ble intervjuet om hva de tenkte om det som skjedde. De var lei av Hamas’ irriterende raketter, fortalte de, sa reporteren. De ønsket å få ryddet opp – en gang for alle, sa hun.

Overrabbiner Mordechai Eliyahu anbefaler teppebombing av Gaza, leser jeg, fordi alle palestinere må bli holdt kollektivt ansvarlig for rakettangrepene på Israel. Det finnes ingen moralske hindre for tilfeldige og uselektive drap på sivile, hevder overrabbineren. Ikke under en potensiell massiv militær offensiv mot Gaza for å stoppe rakettangrepene på israelere derfra. En løpeseddel ble delt ut til alle landets synagoger hvor det stod skrevet at jødisk krigsetikk tilsier at hele byer kan stilles ansvarlig for en amoralsk oppførsel hos enkeltpersoner med en henvisning til fortellingen om massakren i Shechem i Det gamle testamente.

I Shechem (som i dag er omtrent Nablus på Vestbredden), på vei til Kanaan, bygde Abraham et alter og Gud snakket til ham og ga ham landet. Det var her Jacob kjempet med engelen. Senere. Jacob kjempet mot Guds engel og vandt. Jacob tok navnet Israel som betyr ”Han som vil herske som Gud”. Senere. Jacobs sønner, Abrahams barnebarns barn, hevner voldtekten av deres søster ved å massakrere byen Shechems innbyggere. Senere. Josefs skjelett blir brakt fra Egypt til Shechem og gravlagt der. Senere. Jeroboam, gjør Shechem til hovedstad i det nordisraelske riket.  Senere. Jeroboam flytter hovedstaden til Penuel som var der Jacob kjempet mot Guds engel og vandt. Penuel betyr ”guds ansikt”. Journalisten snakker om været. Frem til nå, melder hun, har det regnet voldsomt, men i dag er det bare lett regn. For de neste dagene er det spådd skyet, men pent vær. I følge Köppens klimaklassifisering har området et middelhavsklima med varme og tørre, men samtidig fuktige somre, noe som gjør vår- og høstperiode uregelmessige. Vinterne er typisk kalde og våte. Fint vær betød bakkeinvasjon. Kamera panorerer ut og viser hvordan det langs veiene inn mot Gaza by stod soldater og tanks klare til å rykke inn. Fordi Hamas’ hær opererte fra tuneller, måtte soldatene inn i byen, ble det forklart. De skulle dra terroristene opp fra jorden, legge dem over ruinene og kutte strupene deres. Regn betyr liv, sol betyr død, så enkelt er det, og så grusomt. Regnet er et tveegget sverd. Det fosser ned over provisoriske blikktak. Alt er råttent, kloakksystemet er ødelagt, ingen vannforsyning, uten strøm. Sølevann fosser ned i tunellene. Alle er utsatt for epidemier og tyfus. Barn skriker, kvinner offer seg, mennenes blikk er tomme foruten erkjennelsen av å ha blitt fratatt alt. En helveteshimmel har lagt seg over dem og oppe i skyene vasker englene blod av vingene sine mens de forbereder seg til et nytt angrep. Om de likevel skulle ønske seg en lys fredelig morgen, så ber nok konene deres til Allah om at regnet skal vedvare, for at droner bomber husene deres og at oliventrærne deres brenner, er til en viss grad overkommelig, men at israelske soldater, de unge menn og kvinner, lik en hær av morderengler, tråkker over dørstokkene deres og med geværkolbene sine knuser skallene på sønnene deres og med knivene sine voldtar døtrene deres, er noe de aldri ville kunne fortrenge. De har opplevd alt før, i 1948, hvordan jødiske soldater har sparket inn dørene deres. På web-tv ser jeg en gammel, israelsk dame fortelle om hvordan hun tjenestegjorde for Hayanah og hvordan hun og de andre soldatene gikk rundt i Acra og sparket inn dørene på vilkårlige hus og kastet ut dem som oppholdt seg der. Det var et par sko, forteller hun, og et barn på kanskje to år. De hadde ikke tid til å ta på seg skoene. De forlot alt. Etterpå ser jeg en gammel arabisk kone stå foran porten til et israelsk hus og fortelle hvordan hun og barna hennes og broren hennes oppholdt seg i det huset da soldatene kom. Først kastet de granater på huset og skadet både henne og barna hennes, forteller hun, og da røyken la seg sparket de opp døren og dro dem ut. Da de begynte å banke broren hennes, Musa, het han, forteller hun, rakte hun noen penger til en av soldatene for å få han til stoppe. – Du er godhjertet, sa soldaten. Jeg skal vise hva jeg vil gjøre med broren din, sa han og dyttet Musa ned på bakken. Ved å sette en fot på hodet hans presset soldaten ansiktet til Musa ned mot jorden. Soldaten pekte geværet sitt mot Musa og skjøt han fem ganger i hodet.

Joshua het Hosea og var sønn av Nun av Efriaims ætt. Moshe ga ham navnet Jehoshua, eller kort og godt, Joshua, et navn han bar med stolthet. Joshua var en rask, muskuløs ung mann med krøllhode, fremtredende adamseple og et par bestemte rynker mellom brynene. For ham var Jahve, fedrenes Gud, først og fremst hærskarenes Gud, og den forestilling om et oppbrudd fra trellehuset som var knyttet til hans navn, den falt for han sammen med erobringen av et nytt bosetningområde for de hebraiske stammebrødrene – logisk nok, for et eller annet sted måtte de bo, og intet land, lovet eller ei ville bli gitt dem i gave.

Jahve lot en tiende landeplage hjemsøke egypterne og ta deres førstefødte barn. Nå ble plagen rettet mot palestinernes barn. Jahves hær av morderengler falt over det palestinske folk og foranstaltet dets død, og denne gang ikke bare over de førstefødte, men over alle Allahs barn og deres barn igjen og deres foreldre. Langs veiene i mørket, smilende, ventende, sittende i tanksene, kortspillende, røykende omkring helikoptrene, intervjuet om hva de hva de tenker forteller de at de gjøre dette for å få en slutt på de vedvarende angrepene som dreper israelere, nede i bomberommene, unger og vokse, alltid med et skimmer av morderengelens karakteristiske utseendet – den ranke ynglingsskikkelsen med krøllhode og fremstående adamseple, bestemte rynkede bryn; en engletype av det slag som alltid er glad når nytteløse forhandlinger kommer til en slutt og man kan skride til handling.

Israel betyr ”Gud fører krig”.

5

I februar forverret forholdet mellom araberne og jødene seg. Til ingen nytte tok Jaffas guvernør kontakt med David Ben-Gurion for å forhindre en katastrofe for Jaffas innbyggerne. Men sionistene hevdet ufravikelig at i følge Joshuas bok tilhørte Jaffa jødene. På ingen måte vil de inngå kompromiss om Jaffa eller områdene rundt. I april angrep Haganah med støtte fra Igrun. Det ble satt en effektiv stopper for fredsinitiativet. I to dager herjet de sionistiske troppene før de britiske styrkene konfronterte dem, men til ingen nytte verken for britene eller araberne. Haganah tok kontroll over landsbyene øst for Jaffa og avkuttet alle innfartsårer til byen. Britene kunne ikke gjøre annet enn å trekke seg tilbake. Den arabiske befolkningen flyktet eller overga seg. De som ble værende ble sperret inne i bydelen Ajami mens butikker og varelagre ble plyndret av soldatene.  

6

Max og Esther overvar seansen i museumshallen. Mennene fra administrasjonen hadde åpnet skjortene i halsen. Ben-Gurion stod under portrettet av Theodor Herzl. Han var overbevisende. De måtte tro på det, og de trodde på det, men teologien hadde rent ut i sanden. Tilbake stod materialistisk filosofi og Arbeiderpartiets instrumentelle politikk. Etter erklæringen strømmet folk ut på Rothschild-avenyen. De klemte hverandre og viftet med hvite og blå jødiske flagg. På himmelen blafret flyere med uavhengighetserklæringen. Max og Esther tok et bord på terrassen til Grand Café. Også der hadde mennene åpnet skjortene i halsen. Kvinnene hadde mørke solbriller og moderne frisyrer. Alle smilte som om det var Rosj Hasana.

7

Noen fortalte en vits: En arkitekt, en kirurg og en politiker satt sammen under en bar mitzva og diskuterte hvem av dem som hadde det eldste yrket. – Selvsagt er det mitt, sa kirurgen. – Gud lot jo Adam sove, og etter at han på denne måten hadde bedøvet ham, opererte han bort et ribben på ham. – Det er nok rett, sa arkitekten. – Men før Gud skapte Adam, skapte han en verden ut av kaos. Det var en ekte arkitekthandling. Da sa politikeren triumferende: – Hvem hadde skapt det kaoset?

8

Max ble minnet på historien om den jødiske mannen som går inn på passkontoret for å skaffe seg et visum for å forlate landet. De tyske byråkratene spør ham hvor han kan tenke seg å dra. På bordet foran han står det en globus, og han peker på USA. – Umulig, sier de. – De tar ikke imot jøder. Han peker på England. – Beklager, de tar ikke jøder. Han peker på Sør-Amerika. – Beklager, ingen av disse landene tar jøder. Til slutt ser den jødiske mannen opp og sier: – Dere har ikke tilfeldigvis en annen verden?

9

Max hadde ventet på brev fra Felix Weltsch i flere dager, men postruten mellom Tel Aviv og Jerusalem var avkuttet. Nå krysset Irakiske tropper Jordan-elven. Syriske tropper rykket ned fra Golan-høyden. Landbrukskollektiver stod i brann. Kvelden før hadde palestinske opprørere skutt mot jødiske konvoier. Han hadde hørt at Jerusalem manglet medisiner og mat.

10

Da Max fulgte Esther hjem lå avenyen øde. Kun flyktige skikkelser var å se mellom palmetrærne. Spredt geværild kunne høres fra åsene i øst. Foran dem lå ørkenen, mørkerød, glødende. Hjemme pakket han manuskripter i en koffert. I tretiden la han seg i sengen, men fikk ikke sove. I femtiden stod han opp. Stillheten gjorde ham urolig. Ingen motordur, ingen fuglesang, ingen bønnerop, bare dirrende varm luft. Han tok kappen fra stolen og kastet den over skuldrene, gikk bort til skrivebordet ved vinduet og satte på seg brillene. Stranden lå som om den aldri hadde vært tiltenkt annet enn å ta seg godt ut på et postkort. Aldri hadde sjøen syntes så forgjengelig.

11

Han forestilte seg hvordan «den engstelige jøden» forsøkte å være «den kraftfulle jøden» og løftet derfor altfor tunge steiner slik at ryggen stadig ble vondere. Når han derfor satte seg til å hvile ble han minnet på den uendelige forskjellen mellom ham selv og «den kraftfulle jøden». Med det gylne, krøllete håret og den svette, muskuløse kroppen, var den andre en av Joshuas menn. Hans tilhørighet til Kanaan var tidløs. «Den engstelige jøden» derimot var malplassert i ørkenen. Han drømte om å ligge i en seng i et svalt rom og lytte til lydene fra fortauene, lyden av folk som trakk innover i bydelene etter hvert som sentrumskafeene stengte.   

12

Flyplassen i Sde Dov var i bruk av luftforsvaret, så Max måtte betale en sjåfør for å kjøre han ut til Wilhelma ved Lod. Derfra fløy han til Athen hvor han steg på Alberg-Orient Ekspressen. Pesende damp fra lokomotivet lå langs vognene og trengte inn gjennom de åpne vinduene da toget forlot stasjonen. Dunk fra skinnegangsmargen mot togets understell skapte en jevn intens rytme akkompagnert av sporadiske smell fra dører som gikk opp og igjen hver gang konduktøren hastet mellom vognene. I vinduene hang folk og røyka. Utenfor lå Europa med bleke gressvoller i morgensolen. Rette, frittstående hus uten gater, telegrafstolper og bondegårder fløt forbi. På slettene gresset kyr.

13

«Morgendagen i Palestina» hadde jødene hilst hverandre, men for utallige mange hadde morgendagen gått opp i røyk. Israels kropp i luften over arbeidsleirene: Milena, Ottla, Elli og Valli. Asken hadde trukket opp gjennom skorsteiner, løst seg opp i himmelen over Polen, over Tyskland, over Tsjekkia. «Jeg forlanger ingen mening. ’Det siste’ er for meg revnende likegyldig», hadde vennen skrevet et par tiår tidligere.

14

I Budapest trengte tre menn seg inn i kupeen. Alle kledd i dobbeltspente dresser og med skinnende armbåndsur. Mens de lastet inn bagasjen snakket de høylytt i munnen på hverandre på den halvt uforståelige sveitsiske overtysken. – Smakte dere på ostene? – Bøndene kommer aldri til å gå med på noe slikt. – Heller ikke kundene. – Slik ost smaker ingenting. – Ikke glem at pasteurisering er profittøkende. Holdbarhet øker mulighetene for lagring og frakt. – Økte lagerbeholdninger og mer eksport. De fyrte opp hver sin sigarett. – Hva kjennetegner tradisjonell kapitalisme, spurte den ene. Lattermildt ble det ristet på hodet. – Du har to kuer. Du selger den ene og kjøper en okse. Horden forøker seg og økonomien vokser. Du selger dem og kan pensjonere deg på gevinsten. Det ble applaudert. – Hva med amerikansk kapitalisme? Du har to kuer. Du selger en og tvinger den andre til å produsere like mye melk som fire kuer. Du blir overrasket når kua dør. Høy latter. – Men hør! Fransk kapitalisme: Du har to kuer. Du streiker for å få tre. Det ble klappet i hender. – Britisk kapitalisme: Du har to kuer. Begge er gale. – Norsk kapitalisme: Du har to kuer. Du er gal. – Italiensk kapitalisme: Du har to kuer. Men du vet ikke hvor de er. Du tar lunsj. – Sosialisme: Du har to kuer, staten tar den ene og gir den til din nabo. De var i siget. – Kommunisme: Du har to kuer, staten tar begge og gir deg melk. – Byråkrati: Du har to kuer, staten tar begge, skyter den ene, melker den andre og heller ut melken. – Fascisme: Du har to kuer, staten tar begge og selger din melk. – Nazisme: Du har to kuer, staten tar begge og skyter deg. – Anarkisme: Du har to kuer, de stikker av.

15

Gjennom vinduet så han ansamlinger av blikkskur. Ruiner. Trær som hadde vokst opp gjennom hull i taktekkene. Opprevet hønsenetting og istykkerslåtte gjerder. Bondegårder. Brod hadde vært i Zürich før. Han og Franz hadde tatt noen dager fri fra kontorarbeidet, for å møte verden, møte mennesker utvunget og med opplagt sinn, som de sa, og de hadde startet reisen med å ta toget til Zürich. Deretter hadde de reist til Flüelen, så til Lugano. Hovedsaken var å svømme i sjøen og å leve så billig som mulig, ute i naturen, under solen. Aldri hadde Max vært så glad som i de uker han da hadde vært ute på reise med vennen. De hadde blitt som barn, funnet på de tåpeligste vittigheter. Selv i sine mørkeste stunder var Kafka original og underholdende. «Tenk at det finnes så mange stasjoner på veien mot døden og at det går så langsomt», hadde Franz uttalt da de stoppet på enda en stasjon av de tusener av stasjoner toget deres stoppet ved.

Den tiende plage som hjemsøkte faraos land – de førstefødtes død – den plagen som ledet til utvandringen, var det Joshua som regisserte. En natt gikk Jahves morderengel omkring og tok livet av egypternes førstefødte barn. Innbyggerne i byene Gosen, Pitom og Ra’amses, utenom dem som hadde innsatt sine dørstolper i blod, fikk besøk av engleskaren. I ett samlende bilde må engleskaren sees som en rank ynglingskikkelse med krøllhode, fremstående adamseple og bestemt rynkede bryn, en engletype av det slag som alltid er glad når nytteløse forhandlinger kommer til kort og man kan skride til handling.

Man opplevde en hjemsøkelse som medførte en så stor forvirring, en så plutselig omvelting av lover og rettsforhold, at ikke bare står veien åpen ut av landet for Moshe-folket, så å si fra den ene time til den annen, de blir til og med presset ut, og egypterne kan ikke få dem av sted fort nok. Likevel sendte faraoen en hær etter dem, for å jage dem videre eller for å slakte dem om de skulle finne på å ta lett på utvandringen og i mai 1948 da Israelsfolket endelig hadde nådd frem til sitt Kanaan og David Ben-Gurion hadde erklært staten Israel for opprettet og latt resitere Lev. 25:10 "erklær uavhengighet over hele landet og for alle landets innbyggere" etterfulgt av den rituelle fanfaren fra en shofar, var det på tide for faraoen å slå tilbake.

Etter massakren i Derri Alsin brøt det ut panikk blant den palestinske befolkningen. De mange som flyktet fikk ikke hjelp før etter at Ben-Gurion i 1948 hadde erklært Israel som en selvstendig stat. Da gikk araberlandene sammen om å angripe Israel.

Farao sendte ut en sverm av fly for å slippe sine bomber over Tel Aviv.

Men de var ikke sterke nok. ”Israeli military strategist Martin Van Crevold” opplyser at de arabiske styrkene talte 68 000 soldater mens de jødiske styrkene talte 90 000 og da jødene hadde drevet tilbake araberne rensket de også meste parten av Palestina for palestinere, bare vestbredden ble tilhørende Jordan og Gaza-stripen Egypt. Av fem hundre palestinske landsbyer på det landet som i 1948 ble til Israel, var bare førti igjen. Snart var meste parten gjort om til dyrket mark. Det var ingenting for de palestinske flyktningene å vende tilbake til. Det regnet død over palestinerne den gang og det regner død over dem i dag. Med solen kommer dødsregnet og dødsskvadronene og dødsrallingen. Og dronene sirkler over dem som rovfugler. På en gryende himmel henger Joshua, morderengelen.

4,5 millioner palestinere lever i dag som flyktninger og etterkommere av de fordrevne i 1948. En tredjedel av disse lever i flyktningsleirer, som på Gaza-stripen eller Vestbredden. Og fortsatt er flertallet av flyktningene på Gaza-stripen, palestinere som kom dit i årene 1947–1949 da staten Israel ble opprettet. Etter FNs handlingsplan skulle Gaza bli en del av den nye arabiske staten i Palestina. Men etter krigene som innledet og ettefulgte etableringen av Israel i 1948, ble Gaza lagt under egyptisk herredømme. Etter seksdagerskrigen i 1967 ble Gaza okkupert av Israel.

 Sakte og for fort fordamper skyene. Gjør sikten klar. Snart høres duren fra rotorene på israelske kamp hellikoptere.

16

Bahnhofplatz hadde den gang syntes ham å være lik hvilken som helst annen europeisk hovedbanestasjon. Slik var det også nå. Han kjøpte et kart. Fordi han ikke helt klarte å bestemme seg for hva han skal gjøre først, gå rett til banken eller spise frokost, gikk han frem og tilbake over en bro. Kanskje burde han gå langs Limmat og ned til stjerneobservatoriet Uraniasternwarte? Han endte opp ute i hovedtrafikkåren, gikk på en tom trikk, ble stående foran vinduet til en italiensk herreekviperingsforretning, hvor det var stilt ut pyramider av mansjetter. Over hele byen hang det plakater med reklame for festforestillinger. Postbudene gikk i kutter som så ut som nattskjorter og som minnet han på at han fortsatt var på sydlige breddegrader. Utsikt over sjøen. Respektable, utsmykkede hus. Han forestilte seg at han levde der og at det var søndag. Sjøen, et luftreservoar, hvor det ikke var tillatt å bygge. En rytter. En skremt hest. Pedagogisk innskrift, kanskje et relieff av Rebekka ved brønnen, roen fra innskriften og relieffet over det rennende vannet som nesten så ut som blåst glass. Gamlebyen: En mann i blå skjorte kom ned en smal, bratt gate med tunge skritt. Gikk ned en trapp. I en bokhandel kjøpte han noen bøker. Frokost på en alkoholfri restaurant. Smøret så ut som eggeplommer. Leste Zürcher Zeitung. Domkirken. Menn fikk bare sitte langs sidene. Kirketjeneren viste han til en bedre plass. Han fulgte anvisningen og ville tipse, men tjeneren tok ikke imot mynten. Han gikk ut isteden for å sette seg og kirketjeneren som trodde at han ikke fant plassen, kom tilbake mot ham gjennom kirken.

17

Skulle moralloven noen gang gjeninnføres i det jødiske folk, og i menneskeheten, måtte disse samvittighetens notater skrevet med en sannhetens håndskrift, overleve også inn i den nye tiden.

18

På bankplassen i Bahnhofstrasse myldret det av mennesker, på gatekafeene, foran butikkvinduene hvor klokker og smykker fristet turistene. På paradeplassen vaiet sveitserfanene. Selvsikkert. Uberørt. Den massive arkitekturen, de kolossale bygningene hvis ornamenter skilte seg så markant fra de små bauhausbygningene langs Rotschild Avenyen. Overveldende. Den europeiske kulturen i sitt vesen. En feiring av kapitalismen. Hvor mange konti og depositumbokser tilhørte vel ikke jøder? Gulltenner og gifteringer hadde blitt smeltet om til gullbarrer og lagret i kjellere for å sikre Tyskland finanser til krigføringen. Familiene til de omkomne var i gang med å engasjere en hær av erstatningsrettadvokater (alle med fine lyse krøller og fremstående adamsepler).

19

I banken luktet det av lufttørret stein og rensede tepper. Han ble ledsaget av en mimikkløs kvinne bort til en skranke hvor en hvithåret mann reiste seg, hilste kort og førte ham gjennom en korridor og inn i et hvelv. Rader av bankbokser fra gulv til tak. Den hvithårede låste opp luke 6588 og la boksen på et bord midt i rommet. Sakte tok Max dokumenter ut fra kofferten sin og begynte å legge dem over i boksen. Brev, fotografier, tegninger, løse ark, hefter. Da han var ferdig plasserte han boksen tilbake i luka. Hos den hvithårede signerte han et papir. Etterpå, noen hundre meter opp i Bahnhofstrasse, stakk han seg inn i en av sidegatene og kastet opp. Han lente seg mot den kalde betongen. Sugde på tennene for å bli kvitt magesyren.

Notater

Musikk og steder. Steder og musikk. Ikke steds-spesifikk musikk, men endringer i opplevelse av et sted gjennom musikk og endringer i opplevelsen av musikk gjennom sted. 

House music. Jeg liker å sette på musikk i et rom og gå inn i et annet. Det forekommer at jeg setter på en plate og går ut av huset. Tanken på at musikken spilles der inne, at den lyder gjennom rommene, uten at noen andre ører enn veggenes egne, hører den, morer meg. Det morer meg fordi det er en slags poengtering av spørsmålet jeg så ofte undret over som barn: Finnes menneskene jeg kjenner når jeg ikke ser dem? Jeg klarte ikke å få ta på det, at det ble levd så mange liv helt uavhengig av min bevissthet om dem.

Hva er musikk? For å parafrasere Maurice Merleau-Ponty: Vår persepsjon fører til gjenstander, og når gjenstanden først er konstituert, fremtrer den som grunnen til alle de opplevelser vi har av den og vil kunne få. Hører jeg et anslag på et instrument, for eksempel på et piano, værende i et annet rom enn der pianoet blir spilt, hører jeg den annerledes