Popmodernisme. For en ny sakprosa #1

Hva savner vi i norsk litteratur? 

Spørsmålet var oppe til samtale rundt hagebordet da jeg i sommer hadde helgegjester på hytta. Og der vi satt og nippet til hvitvinsglassene våre, på tuppen av odden, omgitt av den store innsjøen, farget blå av en skyfri ettermiddaghimmel og hvis overflate kun lot seg bryte opp av vannskikjørernes krumme vendinger, var vi underlig låst til å tenke til skjønnlitterære sjangere, til fiksjonen, som om spørsmålet om hva vi savnet i norsk litteratur, bare kunne dreie seg om skjønnlitteraturen. 

Kanskje var det varmen. Hetebølgen. 

Deilig akkurat da, slik den myknet oss opp og unnskyldte oss vår bedagelig anlagt refleksjonevne og søvnige hedonisme, men potensielt problematisk på langt sikt. 

For slik er det selvsagt ikke. Det handler ikke bare om fiksjonen.

Om noe mangler i norsk litteratur, så er det utgivelser som bryter med sjangernes konvensjoner og åpner opp litteraturen for både den skrivende og lesende. For å si det lite presist.

Selv mumlet jeg noe om en mer fabulerende prosa, slik jeg ofte gjør, uten alltid helt å vite hva jeg mener med det. For jeg kan bare skrive om det i generelle vendinger, som en litteratur som frir seg fra de litterære sjangerkonvensjonene, men som samtidig makter å formidle noe om vår tid, slik vår tid er preget av det flyktige og det raske, av spinnet, som kan åpne opp diskurser som kan bidra til at flere føler seg kompetente til å bidra til diskursen. En ny modernisme, så å si.

Åpen, søkende og inkluderende. En prosa som både i form, stil og metodikk gjenspeiler hvordan det er å leve i dag.

              

Da Cappelen Damm i våres lanserte sin nye sakprosasatsing Signatur, (der jeg selv bidro med et essay om norsk meierihistorie), ble ikke dette savnet imøtekommet. Bidragene var gode hver for seg, men i sum ble det ikke det løftet for sakprosaen som forlaget hadde satt seg fore å gi. Underlig tamt ble det, og ikke så lite skuffende. Omslaget slik det var illustrert med et sett blyanter i forskjellige størrelser og farger, lagt inntil hverandre, var verken attraktivt eller inspirerende, men så mer ut som om boken var tenkt inn på et pensum. Cappelen Damm er selvfølgelig unnskyldt. De har ingen som helst forpliktelsen ovenfor mine litterære fantasier. De har sin agenda, og ikke minst en markedsavdeling som sikkert vet hva som selger.

For å få til hva jeg savner er det derfor, tenker jeg, når landets beste sakprosaredaksjon ikke får det til, behov for et nytt initiativ, en ny forlagsidé, en revurdering av kvalitetsbegrepet, der et essayistisk utløp for ideer kan ha like høy status som fullt ut gjennomtenkte, autoritære utleggelser av ideer. Det finne selvfølgelig slike tekster, helt klart, men ikke som satt i system. Og det finnes rom på markedet i dag for en slik serie. 

I de følgende postene skal jeg gjøre et forsøk på å sirkle inn hva jeg mener, og det med bruk av et utvalg titler fra det britiske forlaget Zero Books.

Zero Books er et imprint hos John Hunt Publishing, etablert av London-forfatter Tariq Goddard (f. 1975) i 2009. I løpet av de fem årene som har gått siden oppstart, skal det etter sigende ha blitt utgitt vel femten hundre titler, uten at jeg har sjekket op pdet tallet. Det sier seg selv at jeg ikke har lest alt, heller langt fra så, men en liten håndfull har jeg fått vært gjennom, ikke som en systematisk lesning av forlagets utgivelser, men fordi de hver for seg og uavhengig av utgiver, har gjennom sitt tema, fanget min interesse, som ofte følger langs tematiske linjer som musikkultur, samfunnsanalyse, poetisk praktisk, digital kultur osv. Gjerne i blanding. Det nettopp Zero Books åpner for, er en essayistisk stil, som ikke tar sikte på å være uttømmende og autoritær på et gitt emne, men prøvende og digressiv og slik åpner for videre tenkning og skriving.

*
Se også tidligere innlegg om lansering av Adam Harpers bok Infinite Music som ble utgitt på Zero Books i 2012.