Og emnene favner bredt. Medieanalyse, musikkultur, filmkritikk, feminisme, politisk teori og kunsthistorie. Det diskuteres avantgardestrategier, markedsstrukturer, filosofiske ideer og, ikke minst, framtiden. Det er et tekstkorpus som på mange måter er mer framoverskuende enn redegjørende for det som har vært. Det er et her og nå. Og det er i morgen.
Formatering
Hver utgivelse holder samme format, ca A5 i størrelse med et sideantall på mellom 100 og 200. En malbasert grafisk formgiving understreker slektskapet mellom bøkene. Omslagstekst er satt med modernistisk font på skarp bakgrunnsfarge, av og til i kombinasjon med et sort felt nederst for undertittel samt illustrasjonsfoto som til en viss grad reflekterer bokens egenart.
Øverst i høyre hjørne står alltid merket til Zero Books, en enkel bokstavlogo plassert inn i en sort sirkel, liksom et klistremerke.
Det er en klar designprofil som er satt i verk. Kanskje litt stivt, men det fungerer. Det gjør bøkene gjenkjennelige.
Fra blogg til papir
Essayene holder gjennomgående en subjektiv stil. Ofte er de fabulerende, utforskende og degressive. Aldri belærende eller arrogante (kanskje med unntak av musikkritiker Adam Harpers bok)
Det finnes eksempler på dette i norsk forleggeri også, men ikke som del av en bærende forlagsstrategi og ikke med det formål å bidra til en politisk og kulturkritisk diskurs.
På mange måter er det forbilledlig. Særlig i den grad det ikke er et forsøk på å gjenskape og gjenkjenne gamle avantgardestrategier slik som ofte ellers er tilfellet med den elektroniske litteraturen, som mer enn å se framover, bekrefter noe gammelt.
Med Zero Books har vi et eksempel på hvordan elektronisk litteratur (som jo bloggteksten er) påvirker papirmediet, ikke i form og innhold, men i modus og temperatur. I følge The Guardian er leserne sultne på nettopp slik litteratur, en litteratur som består av inkluderende analyser og følelsesladete avsporinger, men uten å bli for akademisk eller trettende uttømmende.
Manifest
Som det står i det korte, men offensive manifestet trykket bakerst i hver bok: "Zer0 Books knows that another kind discourse - intellectual without being academic, popular without being populist - is not only possible: it is already flourishing (...)".
En oppløftende holdning. Slaget er ikke tapt. Det finnes en offentlighet med vilje til kritisk refleksjon og intellektuell tenkning, men den ønsker ikke å bli belært, men å få være med, å få tenke videre med den som tenker. Heri ligger også det internasjonale potensialet. Også en norsk leser vil kunne lese tekster fra Zero Books og fylle ut med sine egne lokalt forankrede erfaringer og ideer.
Database som forretningsmodell
Et radikalt alternativ til konvensjonelt forleggeri, skriver The Guardian. Og det radikale alternativet forlaget gir, manifesterer seg ikke bare i form av poetikk og tematikk, men også i form av forretningmodell. All kommunikasjon mellom forlag og redaktører foregår, i følge retningslinjene for innsendelse av manuskripter, via en database og et webforum.
Forfatteren må mestre bruk av databasen, der hvert prosjekt får sitt eget område. Der kan også forfatteren etter lansering, følge med på salg og markedsføring.
En forfatter som ønsker å få et prosjekt vurdert hos Zero Books, laster opp en prosjektbeskrivelse på forumet og får, i følge retningslinjene, svar i løpet av dager på om forlaget er interessert eller ikke. Først gjøres en siling. Forfattere som når gjennom blir bedt om å fylle ut en full søknad. Hvert forslag får en rekke in-house lesere som vurderer teksten og som blir tilgjengelig for forfatteren på forumet. Forlaget tilbyr bare å publisere boka om de liker den.
Indre revolusjon
Altså har vi med å gjøre en digitalisering av bokforleggeriet som i sin første konsekvens trenger innover mot redaktøren og forfatteren, og ikke mot publikum i et forsøk på å endre deres lesevaner, (som jo like fullt endrer seg, men ikke slik e-boken som format åpner for).
Det er en indre revolusjon. Behovet for raskere og mer tilgjengelige tekster, trenger ikke å bety digitale utgivelser eller kiosklitteratur, det kan også bety god sakprosa på papir, bare at premissene for å skrive den har blitt annerledes. Det er det utvidede essayets tid, kåseriet.
Ingen forfatterpleie
Ingen epost, ingen telefoner, ingen kaffemøter.
Menneskelig kontakt nedjustert til et minimum.
Mindre tid på forfatterpleie, betyr mer tid på manusutvikling og flere utgivelser.
Snakk med noen andre
Å skrive er ensomt, står det på forlagets nettsider, men ikke tenk at vi er ditt sosiale etablissement, poengteres det. Snakk med vennene dine, snakk med familien din, få de til å lese, diskuter med dem.
Det ligger noe mytopoetisk i det tradisjonelle, og på mange måter utdaterte, forholdet mellom en forfatter og hennes redaktør. Det er opplegg fra før e-post og fileshare.
Kontrakter
Angående kontrakt, tilbyr forlaget, avhengig av hvor mange eksemplarer de tror boka vil kunne selge, fire kontraktnivåer. Royaltyen er i utgangspunktet det samme, står det, men de kan gjøre mindre i form av markedsføring investering for nivå 2 enn nivå 1. For nivå 3 er det krevet et lite kostnadsbidrag fra forfatteren, og en høyere en for nivå 4. Til gjengjeld har de presset opp royalties. På e-bøker for eksempel betaler forfatteren 50 % av utgivelseskostnadene, og forfattere kan velge sin utsalgspris. Hovedsakelig opererer forlaget med kontrakter av type 2 og 3, med sporadiske innslag av type 1 og 4.
Det er på ingen måte selvpublisering, men det er en modell som i større grad forsøksvis deler ansvaret for å sikre en bærekraftig, kostnadseffektiv arbeidsflyt mellom forlag og forfatter. Ingen dum idé det, så lenge det bidrar til å styrke kvaliteten på tekstene og muliggjør at flere relevante tekster kan bli publisert. Kostnadsdelingen som ligger i kontrakttype nivå 3 og 4, er ikke utbredt i Norge utenfor tilbydere av selvpublisering. I Zero Books tilfelle gjør de det klart at kvalitetskontrollen er den samme, at de ikke gir ut noe de ikke liker, men at om de vurderer salgspotensialet lavt, så er det naturlig å dele kostnaden for utgivelsen med forfatteren, som for forfatteren betyr en høyere royalty.
Foretningsmodell for popmodernisme
Kan vi kalle det det? Mulighet for å publisere raskere og oftere på papir, slik vi har blitt vandt med digitalt, åpner for en løsere og mer aktuell prosa, som også kan tillate seg å være åpen og inkluderende, og ikke allvitende og uttømmende på sitt emne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar